Vi kan nok mene at vår andre koronavinter er mørk og ubarmhjertig, men ennå ruller fullastede Kolonial-biler omkring i skumringen, topprestaurantene har lansert hent-selv-menyer og Vinmonopolet slipper nye burgundere som om ingenting var hendt. Like fornøyelig var det ikke i Paris vinteren 1870–1871, da den franske hovedstaden lå under prøyssisk beleiring, overlatt til Bismarcks luner etter at keiser Napoleon III hadde flyktet som en hund til England. Ja, apropos bikkjer: Weekendavisens Signe Wulff minner oss om at beleiringsvinteren var ekstraordinært kald og ufyselig; Seinen frøs til is, trærne langs bredden ble felt og brukt til brensel, og hundene som vanligvis skvettet dem ned – ja, de endte på parisernes middagsbord, sammen med katter, spurver, rotter og annet småplukk fra byens fauna. Kjenner vi franske kokker rett, gjøv de løs på denne kulinariske utfordring med samme dødsforakt som Oslos sommelierer når de i våre dager ser seg nødt til å komponere «vinpakker» utelukkende basert på juice og kombucha.