Kulturlivet har forandret seg. Jeg vet det har skjedd, men i lang tid har jeg ikke kunnet redegjøre for hvorfor eller hvordan. Jeg har skyldt på regjeringen, på internett, på at vinteren er lang og mørk, på nyliberalisme, på kulturimport. Slike overordnede anklager er gode å lire av seg, uten at de bringer med seg større forståelse av den grunn.

Første gang jeg fikk en bastant følelse av at noe var annerledes, var på et innspillsmøte til den nye kulturmeldingen for noen år siden. Kulturdepartementet hadde fylt en aula med over hundre representanter fra feltet, som skulle få dele meningene sine. Konsulentene som hadde vunnet utredningsanbudet, kom opp på scenen. De hadde avdekket noen dominerende «trender» og formulerte nå noen svakt tilslørte ideologiske spørsmål basert på disse («Hvor viktig er samarbeid om nye finansieringskilder?», «Kommer kunst og kultur til å bli viktigere for å skape økonomiske verdier?»). Så skulle salen bruke mentometerknapper til å stemme over spørsmålene, gradert fra «svært lite viktig» til «svært viktig». Der satt over hundre mennesker, med århundrer av erfaring til sammen, og blikket vendt mot hvert sitt mentometer. Noen rakk opp hånda, spurte om teknisk hjelp. Bortsett fra det var det stille.

Kulturinstitusjonene er heller ikke hva de en gang var. I en oppsummering av Nationaltheatrets årsmelding, laget som et slags video-slideshow og tilgjengeliggjort på nettsida deres for publikum – eller, ja, for hvem? – er det satt sammen en eneste lang rekke med tall. Antall forestillinger per scene, publikummere per forestilling, publikummere per scene. Ikke bare det, også salonger, frokostmøter, introduksjoner og omvisninger skal telles. Til slutt blir det så mange tall at de slutter å bety noe. Likevel aner man at de er ment å signalisere en stolthet hos avsenderen. «Her er noko av det teatret er mest stolt av i 2019», står det eksplisitt i årsmeldingen til Det Norske Teatret. Under følger en parade av statistikker: tall på besøkende, tall på solgte billetter, tall på urframføringer, tall på gjestespill, tall på graden av egenfinansiering.

«Hvor mange har dere solgt?» Dette spørsmålet blir jeg stilt stadig oftere som forlegger. Nesten like ofte får jeg en pressemelding om hvor stort opplag en bok har, eller hvor mange land den er solgt til. Om ikke nyheten er en tallfestet bragd, kan du banne på at det handler om en pris, en spørreundersøkelse eller anmeldelser som er blitt tappet for superlativer: «strålende mottakelse», «stor suksess». Logikken er den samme. Den handler om å forskyve praten om innhold, gi den ekstern validering. En dunst av noe fast, uomtvistelig, noe som kan plasseres på en målestokk.

«Det handler om å forskyve praten om innhold, gi den ekstern validering. En dunst av noe fast, uomtvistelig»

Det er mulig å spore utviklingen bak denne forskyvningen, om man bare leter langt nok tilbake. BI-forskerne Sigrid Røyseng og Donatella de Paoli har, sammen med den avdøde NTNU-professoren Grete Wennes, nylig sett på hvordan institusjonsteatrene utviklet seg etter innføringen av mål- og resultatstyring på midten av 1990-tallet. Det er altså snakk om styringsmodellen som gjerne kalles New Public Management. Forskerne analyserte søknader og rapporter fra 1996 til 2012. Gjennom dette ble det tydelig hvordan institusjonene, før innføringen av det nye målregimet, formulerte seg forskjellig fra hverandre. Økonomi, statistikk og måleenhetene vi kjenner så altfor godt i dag, «antall publikum per forestilling» og så videre, var knapt nevnt. Om økonomi ble diskutert, var det som regel atskilt fra de kunstneriske målene.

For hvert år som gikk etter implementeringen av de nye kravene, ble institusjonene likere. De begynte å formulere seg på samme måte og dele de samme målene. Mot slutten av perioden begynte de til og med å forene økonomiske og kunstneriske mål: god økonomistyring var altså lik god kunst, og vice versa.

Forskerne ser ikke på tida etter 2012. Det som likevel er sikkert: Målstyringen sluttet ikke året etter. Da den blåblå regjeringen tok over, kom tvert imot nye krav – om sponsoravtaler, private gaver, egenfinansiering og kreativ næring. Til slutt er det blitt så mange lag på lag med mål at det er vanskelig å skille mellom hva som er føringer utenfra og hva som er kulturfeltets egne verdier. Målstyringsmonsteret er blitt større enn det framstår.

Det tar tid å forandre institusjoner, et helt felt. Først etter mange år er noe blitt ugjenkjennelig. I økologien omtaler man det som «shifting baseline»-syndromet. Dette viser til hvordan normaltilstanden hele tida forskyver seg. Når en ny generasjon forskere kommer til, husker de ikke hvordan ting var før. Denne endringsblindheten gjelder også for kulturfeltet: Det handler ikke lenger om hvilken politikk som føres i øyeblikket, men hvordan feltet har absorbert tjue år med målstyring – de siste åtte årene med en effektiv markedsvending på toppen, utskiftning av styringsverktøy og verdier. Det finnes snart ikke folk igjen i kulturinstitusjonene som har opplevd noe annet.

I den politiske opposisjonen snakkes det nå om en tillitsreform. Ønsket er å ta et oppgjør med den toppstyrte målstyringen, slik at institusjoner skal få tilliten til å bestemme mer selv. Denne friheten vil kanskje føles fremmed på dette punktet. Hvordan skal institusjonene jobbe om de ikke først og fremst skal svare til politiske signaler, men legge premissene selv? Hvis de i stedet må tenke på hva de står for, samtalene de bidrar til, og rollen de spiller for hele kretsløpet av kunstnerisk virksomhet?