Middelalderen hadde et eget ord for juletiden som var tidsrommet mellom Jesu fødsel og julens avrunding trettende dag jul, kalenderens 6. januar. Tidsrommet ble kalt for birtinga tid, åpenbaringstiden, og rommet fortellinger som talte til sjelen og la farge til døgnene. På tusentallet, da kristendommen fikk fotfeste her til lands, må mange av de nye fortellingene hatt en underlig virkning. Kristendommen kom med en serie anti-heltefortellinger om guddommen som må ha utfordret nordboenes æreskodeks grunnleggende.

Lover og myter

Hvordan i all verden maktet fortellinger fra en fremmed religion å omdanne den norrøne kulturen? Lovgivning var selvsagt et mektig middel, men lovene alene kan ikke forklare det grunnleggende mentalitetsskiftet som den nye religionen medførte. Det er her de hellige fortellingene kommer inn. Religionsvitenskapen kaller dem for myter – som ikke må forveksles med hverdagsbetydningen ordet har fått som «falsk, usann». Mytenes uttrykksform er billedtalen, symbolene, tegnene som gir dybde og mening til livets nødvendige matstrev. Det spesielle med kristendommens hellige fortellinger er at de insisterer på å være festet i historien, en arv fra jødedommen.

Juleevangeliet

Middelalderkirken hadde et helt knippe fortellinger å varte opp med for juletiden: Jesu fødsel, helgenfortellinger, Jesu dåp, Bryllupet i Kana, De hellige tre konger. Med tiden er juleevangeliet, med barnet i krybben og fortellingen om de hellige tre konger, blitt stående som inngangs- og utgangsportaler for juletiden, også for oss i dag. Begge fortellingene er nedfelt i Det nye testamente. Reisen nordover hadde tatt tusen år før fortellestoffet for alvor slo rot i en overveiende muntlig kultur der bare et fåtall prester hadde tilgang til Skriften.

Hvordan fortellingen om barnet som ble født i en stall ble formidlet, har vi ikke skriftlige kilder til før ut på 1100-tallet med prekensamlingen som går under navnet Homilieboken. Den rommer prekenmodeller som er hentet fra oldkirkens store forkynnere, ispedd hjemlige betraktninger og eksempler. Middelalderen teksttolkning er på mange måter imponerende lesning. Kirkens teologer opererte med fire forskjellige meningslag i de bibelske tekstene. Den historiske meningen var bare ett perspektiv på fortellingene. Dette fargerike stoffet ble etter hvert formidlet gjennom kirkekunsten, kirkebygget og det rike inventaret.

Historisk forankring

Julefortellingen om barnet i stallen har mytisk karakter, men barnet ble sikret en historisk fødsel ved å bli knyttet til en romersk keiser og en syrisk stattholder. Fødselen som skulle endre historien fant sted under keiser Augustus på den tiden keiseren bød at alle innbyggere i det store Romerriket skulle skrives inn i manntall. Skattlegging av innbyggerne var nødvendig. Dette var grunnen til Josef og Maria så seg nødt til å legge ut på en slitsom reise. Det var ikke noe gloriøst ved dette paret. De var nordfra Galilea, som lå langt fra elitenes Jerusalem. De var forlovet, men ikke rettmessig gift, enda den unge Maria var høygravid. Da fødselen nærmet seg, var de kommet til Betlehem der ingen dører ble åpnet for å hjelpe. Paret måtte ta til takke med et uthus der barnet kom til verden og ble lagt i en krybbe, dyrenes matfat.

Herfra forlater fortellingen historien og trer inn i myten. For denne fødselen utløser mektige krefter som bare ganske få blir vitner til. Noen fattige gjetere som sover ute på markene med buskapen, blir skrekkslagne da himmelen åpner seg over dem og engler forkynner et budskap om et barn som kommer med fred og frigjøring. Dette ga håp for det jødiske samfunnet som i århundre hadde vært okkupert av fremmede makter.

Østlige konger

I den kristne kirkens første århundre var man ikke spesielt opptatt av selve fødselsfortellingen. Hvorfor ikke? I fortellingen om den hellige fødselsnatten var det bare gjetere og husdyr som hadde vært vitner til den nyfødte i stallen. Andre fortellinger kunne bringe det nye budskapet lenger ut i verden. Her kommer fortellingen om de hellige tre konger inn i bildet. Den ble lagt til 6. januar som var tidspunktet for kirkens epifani-fest – åpenbaringsfest – som avsluttet juletiden.

Bibelteksten omtaler kongene som magere, stjernetydere, som hadde viktige posisjoner ved de for-orientalske hoffene. Den norrøne Homiliebokens tekst for epifanien taler om østlige konger. Konger ble med årene betegnelsen på de reisende, og de ble med tiden tre i tallet. De fikk egennavn: Kaspar, Melchior og Baltazar og personifiserte tre verdensdeler: Asia, Afrika og Europa, datidens kjente verden. For en fortelling dette er, skapt til å fremstilles i kunst og drama.

Tre vismenn som kaster hva de har i hendene for å følge en strålende stjerne som viser seg på himmelen. Stjernen var et tegn på en fødsel som varslet et maktskifte, en ny tid. På kameler krysser de elver og landegrenser alt etter stjernens bevegelser. De venter seg nok herskerpalass og overflod, men vi vet hvordan det går. Stjernen stanset over en stall i en anonym by. Det uhørte skjer når tre fremmede vismenn bøyer kne og overrekker kongelige gaver til et fattig barn i en krybbe. Tilhørerne forstår at det er et bilde på makten snudd på hodet. Med fortellingen om de hellige tre konger var kristendommens universalitet åpenbart for hele verden. De tre kongene ble modell for all verdens pilegrimer som våger å ta løs og la seg lede av en stjerne. Denne fortellingen lagt til epifani-festen 6. januar, var i mange hundre år den viktigste julefortellingen på den viktigste juledagen.

Og her kan vi ta steget fra kirkens verden over i vår egen folkekultur. For vi har en unik kilde som viser at fortellingen om de hellige tre konger som fant barnet i krybben har vært i omløp blant folket her nord allerede tidlig på 1000-tallet. Kilden er ikke et stykke tekst, men en billedfortelling hugget i stein.

Barnet og krybben

På gården Dynna på Hadeland ble det rundt året 1040 reist en svær bautastein på toppen av en hedensk gravhaug. Gravhaugen kan fremdeles ses fra riksvei 4 mot Gran. Monumentet proklamerer så å si at på denne gården ble det satset på en ny tid og en ny guddom.

«Gunvor Trydriksdatter gjorde bro etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste møy på Hadeland»

Det har ikke vært gjort i en fei å reise monumentet. Den tunge blokken av rød ringerik-sandstein er trolig hentet fra Tyrifjord-området og fraktet vinterstid med hest og slede til Dynna. Steinen er prydet med et hugget billedprogram. Øverst et barn med glorie om hodet og armene utstrakt og en stor stjerne. Nedenfor er tre ryttere til hest underveis. Nederste billedrom viser en åpen bygning i vikingtidsstil. Plassen er liten, men vi skimter noen menn og en kvinne med sid hårsveis. Det utveksles velkomstdrink og trolig gaver. Dette har vært tolket som fortellingen om de tre hellige konger. Midt i rommer står et slags møbel som må være en norrøn etu, en krybbe, matfat for dyr. Her skjulet det seg nok et nyfødt barn, kvinnen må være Maria. De østerlandske konger har byttet kameler med hester og lagt sin ferd langt nord der de til sist har nådd målet for reisen. Det hellige har vist seg i det hjemlige lokale.

To kvinner

Dynna-steinen har mer på hjertet. Rundt kanten er det hugget runer som er tydet slik: «Gunvor Trydriksdatter gjorde bro etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste møy på Hadeland.» To navngitte kvinner trer ut av en tusenårig historie og blir levende for vår fantasi. En mor har reist minnesteinen over en avdød datter. Gudrun har sannsynlig vært enke. Et monument som dette har med myndighet og arv å gjøre. Gunvor har gjort mer enn reise minnestein, runene forteller at hun har bygget bro, en stor velgjerning til beste for allmuen.

Dynna-steinen er unikt et historisk dokument, både en kilde som viser at den kristne religionens fortellinger tidlig var nådd ut til folket og en kilde til kvinnehistorie. Om dateringen til 1040-årene er riktig, er det bare et tiår siden slaget på Stiklestad. Kirken har nylig etablert Olav Haraldsson som helgenkonge og strever med å konsolidere kristendommen i landet. Kristendommens gudsbilde er maskulint. Men en navngitt kvinne på Hadeland har valgt fortellingen om tre konger som bøyer seg for et barn født av en kvinne. Det forteller noe om Gunvors nye gudsbilde.

En religion for alle

To hundre år lenger frem i tid er St. Petri kirke på Tingelstadhøgda på Hadeland smykket med et vakkert antemensale (alterforstykke) viet scener i Marias liv. I midtfeltet kommuniserer en livfull vakker Maria med et sprell levende barn som kjærlig stryker sin mor over kinnet. En religion som tok mål av seg til å omfatte alle mennesker, kunne i lengden ikke undertrykke det feminine.