Det er i kontraster og gjennom forventninger at manglene i våre liv fremtrer tydelig. Tanken på snøkledd idyll, barna i finstas, lyden av åpen ild og en anstendig måte å omgås storfamilien, dette er nok til at julen frembringer følelser av ensomhet, mislykkethet og til og med eksistensiell angst. Særlig ille blir det når du står utenfor fellesskapet, men selv i store familieselskaper er det lett å føle seg alene, å kontemplere skilsmissen, den dårlige relasjonen til barna eller foreldre, irritere seg over samtalene som uteblir fordi dere aldri lærte å snakke sammen. Det kan bli så sårt fordi det er i møte med andre at vi blir oss selv, og den løpske pandemien gjør nok at det denne julen er mange møter det aldri blir noe av. Julen er tiden der vi sammen med familien noen ganger erfarer at «hjem» er mer en væremåte enn et sted. Det er der vi sier «jeg er» til hverandre, uten at noe annet må bli sagt. Men når slike steder eller møter er så sjeldne, vil jeg tro at ingen annen høytid får så mange til å føle seg alene som det julen gjør, uansett om vi feirer alene med en Grandis eller med storfamilie, grøt og pinnekjøtt.