Akkurat nå

Det blir enten baby eller brudd under en pandemi. For min del blir det sistnevnte. En av tingene han sier før han drar, er at han merker at jeg ikke klarer å se for meg en felles framtid. Hver gang vi snakker om graviditet, sier du «rett til abortklinikken», sier han. Det er ikke spesielt hyggelig av meg, svarer jeg.
Idet han flytter ut, får jeg et stort behov for å føle meg levende. Det er en svulstig og rar følelse, for jeg lever jo. Alle som ikke er døde, lever. Jeg mistenker at det er en konsekvens av at jeg ikke kan dra ut på byen. Egentlig vil jeg ligge på meg känslor og kjønnssykdommer. Aller helst vil jeg forvandle meg til en borrelås: velte meg over den første og beste og se om personen klistrer seg fast.
Det er ikke mulig å gjøre slikt lenger. Istedenfor bestiller jeg indisk takeaway. Jeg tar den sterkeste, sier jeg over telefonen. Jeg gråter meg gjennom hele retten, og til slutt smaker jeg ingenting. Men et sted mellom vindalooen og dobesøket merker jeg at noe skjer: jeg råtner ikke bort blant disse kvadratmeterne, jeg lever. I én ekstatisk bevegelse løper jeg ut på balkongen. Det er pissregn og to grader, men jeg ser at guttene i kollektivet overfor meg sitter i stua. Idet jeg får blikkontakt med to av dem, åpner jeg morgenkåpa.
Blikkene jeg får fra dem minner meg om da jeg gikk på barneskolen og vi hadde en blotter i bygda. Han gikk rundt i boligfeltet (i ettertid har hjernen min gitt ham en beige trenchcoat), og idet han så oss komme fra avstand, åpnet han opp jakka si. Han hadde alltid blikkontakt med oss, og vi hadde det samme blikket som guttene overfor meg har når jeg åpner kåpa.
Jeg gjør det bare for å føle meg levende, roper jeg til dem, jeg tror jeg føler meg levende!
Hal