Vi trenger ikke bare å overleve som fysiske vesener. Vi trenger også noe å leve for. De av oss som på ulike måter bidrar til kulturprodukter og kulturopplevelser, har blitt neglisjert gjennom denne krisen. Vi er både i stor grad blitt fratatt muligheten til å gjøre det vi kan og ønsker å gjøre og det som gir mening til mange.

Ifølge den offisielle tenkningen er «helse» snevert forstått som fysisk helse – men det betyr også en viss økonomisk sikkerhet, muligheter til positiv sosial kontakt og muligheter til å erfare og være i dialog med et mangfold av kulturuttrykk.

Regjeringens kompensasjoner har gått til de institusjonene som tjener mest og til de som ansetter mange. Men problemet for mange kulturarbeidere er nettopp at de ikke har hatt noen høy inntekt i utgangspunktet, og derfor heller ikke har ansatt noen, og mangler en økonomisk buffer når en krise som denne rammer.

Tanken burde være å kompensere de som har minst, ikke, som nå, til de som allerede har mest å rutte med. Smittevernreglene diskriminerer også kulturaktører i unødig grad. For eksempel å sitte stille i et konsertlokale med noen meters avstand må utvilsomt være mindre smittefarlig enn sport som innebærer nærkontakt.

«Folk under krigen i Sarajevo risikerte å bli skutt på for å kunne gå på teater.»

Jeg har blitt fortalt at folk under krigen i Sarajevo risikerte å bli skutt på for å kunne gå på teater – fordi det var noe de trengte.

Til Oslo kommune: I en grå, trist og mørk vinter hvor vi ser få mennesker og hvor naturen ikke er noe særlig å oppsøke, ville det hjulpet hvis vi i alle fall fikk lov til å gå på museer.

I London har museene en ordning der man må forhåndskjøpe billetter til et bestemt tidsrom. Dermed kan man kontrollere hvor mange som er i lokalet samtidig, og redusere smittefaren.

Jeg tolker regjeringens kutt i alkoholavgiften slik at de vil la oss drikke for å glemme den dårlige politikken – men det hadde vært mulig med bedre løsninger.