Da jeg hentet posten i går, fant jeg en hentelapp fra postkontoret mellom alle de skumle vinduskonvoluttene og et par av de medlemsbladene man får uten å egentlig ha bedt om dem. Jeg kunne ikke helt skjønne hva denne hentelappen skulle være heller. Jeg har riktignok handlet en del julegaver på nett de siste dagene, men jeg mente å ha en slags oversikt over når og hvor de skulle leveres, og denne mystiske forsendelsen på postkontoret på Grønland (i Oslo, altså) fikk jeg ikke til å stemme. Var det altså noe så gøy som en pakke til meg fra noen der ute? Det er jo det hentelapper tradisjonelt har betydd. Eller kanskje noe så kjedelig som et rekommandert brev på grunn av en byggesak hos en nabo? Det har blitt et par av dem siden jeg begynte å blande meg bort i en byggesak i nabolaget av frykt for parkeringsproblemer.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
« – ravgalt indtil kunst»
I dagInge Eidsvåg, Lillehammer
Det er i år 100 år siden Knut Hamsun fikk nobelprisen i litteratur. Hva er det med Hamsuns diktning, som gjør at vi fremdeles fanges i den trollringen han alltid har slått rundt sine lesere? Mitt svar blir: Han skildrer mennesker så levende, innsiktsfullt og nyansert at vi må lese videre. I sine litterære foredrag i 1891 sa han at han ville undersøke «de fineste zittringer og lytte til hver sagte lyd, (…) til de fjærneste og tyndeste toner, til de flakkende pust, de næsten døde lyde». Dette var ikke bare en fiks påstand. Hamsun gjorde det. Følelser, stemninger og anelser som ingen trodde det var mulig å beskrive med ord, de finner vi i Hamsuns bøker.