Da jeg for en stund siden leste Tore Skeies bok om voldsmannen og helgenen Olav den hellige, «Hvitekrist», slo det meg at jeg egentlig aldri før hadde blitt sugd inn i det norske middelalderuniverset. Min fascinasjon for Snorre og adelsmennene han skrev om var mer til tross for enn på grunn av litteraturen han etterlot seg, rett og slett fordi jeg slet med å komme meg bak språket. Sagalitteraturen er tidvis veldig stilig, men språket krever tålmodighet, og skaper ofte stor avstand. Med Tore Skeie som forteller kom alt nærmere, og jeg opplevde hendelsene for første gang.

Noe liknende skjer når man åpner Mona Ringvejs siste bok «Landet mot nord», der Einar Tambarskjelve står midtskips i Ormen Lange, «det ypperste av hva skipsteknologien kunne frembringe i år 1000». Frostatingets gny og ståk, blotenes salige blanding av kaos og sirlig innordning etter de rådende hierarkiene, krigføringen og fredsbyggingen – alt blir levende gjennom det som tidvis bare kan beskrives som briljant skrivekunst. På sitt beste er denne boka historieformidling, og historiefortelling, på aller høyeste nivå. Den er dedisert til Erling Sandmo, som vi mistet i dette formidable drittåret 2020, og jeg kan ikke la være å tenke at Ringvej underveis må ha vært inspirert av hans sjeldne evne til å formidle og forstå det fremmede ved historien.

«Usikkerhetene ved vår fjerne historie løser hun elegant.»

Desto mer imponerende er denne bragden når man vet at svært få av de 1000 årene Ringvej gir seg i kast med, hører til «hennes» periode som faghistoriker. Jeg vil skynde meg å tilføye at de heller ikke tilhører min, noe som muligens farger min vurdering. Ringvej tar uansett et klokt forbehold om at boka hennes ikke skal være noen innføringsbok, snarere en «aperitiff», til historien. De mange usikkerhetene ved vår fjerne historie løser hun også elegant, ved å spørre i stedet for å påstå. Hvordan var det for dem, kan de ha opplevd det sånn, eller kanskje slik?

I boka følger vi 22 ulike historiske personer nesten helt opp til vår egen tid, i alle fall fram til husmannsplassen Alf Prøysen vokste opp på. Det lange sveipet gjøres med en bevissthet om viktigheten av å skildre perspektiver som ofte blir borte i det store bildet om Norge, ikke minst samenes. Vi får møte noen som kanskje bare har eksistert på folkemunne, som «Jostedalsrypa», og skikkelser få har hørt om, som boktrykkeren Adam Dzwonkowski – men også kvinner som dronning Eufemia, og Elsa Laula Renberg fra Kanaan i svensk Lappland.

Blant skikkelsene som står oss nærere i tid er Camilla Collett viet et eget kapittel, i en periode som ligger tettere på både «min» og Ringvejs egen. Kanskje er det derfor lettere å være en kritisk leser her, selv når hun fortjenestefullt nok forsøker å løfte fram noen av de virkelig usynlige i historien: arbeiderkvinnene. Via Collett skriver Ringvej blant annet om fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889, som vakte mye offentlig oppmerksomhet. Dels brukes de som kontrast til overklassekvinner som Collett, som drømte om å få delta i arbeidslivet. For mange kvinner «var det også en drøm å kunne ta seg av barna i stedet for å jobbe på fabrikkene», skriver Ringvej. Det er sikkert riktig, for arbeidsdagene var umenneskelig lange, og flere av kvinnene hadde forsørgeransvar. Men vi vet også at mange av dem som jobba der ble stående i arbeid i tiår etter tiår, noen av dem til etter andre verdenskrig (ikke så rent få av dem begynte som barnearbeidere). Vi vet også at kvinnelige fabrikkarbeidere utgjorde en betydelig del av den tidlige arbeiderklassen i Kristiania. For mange av dem betydde fabrikkarbeid, egen lønn og etter hvert egne fagforeninger mer frihet enn hva både bygda og tjenestepike-yrket kunne tilby – og kanskje også en reindyrka husmortilværelse?

Ringvej skriver også om fyrstikkarbeiderskene at «de talte ikke sin egen sak. Andre tok ordet for dem». Hun peker på at Bjørnstjerne Bjørnson og andre «gikk til aksjon. De reiste en opinion i pressen og fikk folk til å åpne øynene for de uverdige forholdene», noe som for så vidt er riktig. Men det er i beste fall bare halve historien – og dessuten den minst interessante. Det var fyrstikkarbeiderskene selv som forlot arbeidsplassen da diktatet om lønnskutt ble proklamert, og i streikekomiteen var de i stort flertall sammenliknet med hjelperne utenfra. De arrangerte landets inntil da største arbeiderdemonstrasjon, med anslagsvis 10–15.000 deltakere, og flere ganger i uka gikk de i tog fra Etterstad og ned til byen. Da de etter sju uker måtte gi seg, var det først og fremst av hensyn til deres mannlige kollegaer, som hadde forsørgeransvar. Kvinnene brukte deler av streikestøtten de hadde mottatt til å hjelpe sine mannlige kollegaer, slik at også de fikk seg en fagforening, og til å støtte kameratene på Seilduksfabrikken da de gikk ut i streik. Året etter ledet fyrstikkarbeiderskenes fagforening Norges første 1. mai-tog gjennom bygatene. Ringvej gjør det nok derfor for enkelt både for seg selv og arbeiderkvinnene, når hun konkluderer at «Fabrikkarbeiderskenes største drøm var Camilla Colletts største mareritt – å bli husmor og ta seg av barna selv».

Slike kritiske merknader forstyrrer imidlertid ikke hovedinntrykket av en solid, veldokumentert og ikke minst velskrevet norgeshistorie, skrevet både nedenfra, ovenfra, nordfra og utenfra. Årets julegavetips er herved gitt.