1968–1979–1989 versus 2001–2008–2016. Sammenstillingen av disse to knippene årstall belyser det ideologiske klimaskiftet som har funnet sted de siste 50 årene. Det ene knippet viser til en trinnvis realisering av den liberale fornuft i den vestlige verden. 1968 symboliserte gjennombruddet for en antiautoritær, kulturradikal liberalisme. 1979 var året da Thatchers britiske regjering, som den første i Europa, iverksatte et nyliberalt dereguleringsprogram. 1989 brakte Berlin-murens fall, østblokkens sammenbrudd og derved markedskapitalismens grenseløse ekspansjon. Året markerte ikke bare slutten på etterkrigstiden, men innebar, om vi skal tro den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama og hans internasjonale bestselger «The End of History» (1992), det logiske «sluttpunktet i menneskehetens ideologiske utvikling», med universaliseringen av liberalt demokrati og markedskapitalistisk økonomi.

At det ikke skulle komme til å gå helt slik Fukuyama, med sin Hegel-inspirerte, historiefilosofiske rekonstruksjon, forutsatte, ble han minnet om allerede kort tid etter av flere i det statsvitenskapelige nærområde. Benjamin Barbers «Jihad vs. McWorld» (1995) trakk opp en ny konfliktlinje mellom ekspanderende forbrukerkapitalisme og aggressiv, religiøs fundamentalisme, mens Samuel Huntington, Fukuyamas lærer, i «The Clash of Civilizations» (1996) skisserte dannelsen av en ny verdensorden som følge av kollisjon mellom kulturer og ikke bare mellom nasjoner.

Det andre knippet årstall illustrerer liberalismens underminering fra ulikt hold; «historien vendte hjem fra ferie», som det har vært sagt. 2001, med angrepet på Twin Towers i New York 11. september, etablerte en ny global front med kampen mot terror. 2008 brakte finanskapitalens sammenbrudd på Wall Street, men ikke bare der. 2016 løftet Donald Trump inn i Det hvite hus via en populistisk protestbølge. Utviklingen etter årtusenskiftet rev, slik sett, grunnen under 1990-tallets liberale triumfferd. Med Sovjets kollaps kom en aggressiv markedsøkonomi kombinert med antiliberalt autokrati og ikke med liberalt demokrati. De vestlige, liberale regimer er på sin side i økende grad blitt utfordret av populistiske bevegelser som vil teste demokratiets grenser. Også Fukuyama har måttet justere sin historiefilosofiske profeti. I sin nyeste bok, «Identity» (2018), griper han på eklektisk vis et av tidens tema, identitetspolitikken, men det temaet er behandlet langt mer innsiktsfullt av andre, og han reflekterer ikke kritisk over de sviktende ideologiske forutsetninger i «The End of History».

«I sentrum står analysen av en meritokratisk «sorteringsmaskin».»

I «The Tyranny of Merit», som utkom for noen uker siden, vil Harvard-filosofen Michael Sandel etterspore nettopp den mulige indre sammenheng mellom 1990-tallets nyliberale triumfferd, samfunnets normative forvitring og de populistiske revolter. Boken er en bredside mot den markedsteknokratiske kurs som sentrum-venstre-partiene har fulgt de siste 30 årene med demokratene fra Bill Clinton til Barack Obama (og Joe Biden) som primær adressat, med kritisk sideblikk til europeiske sosialdemokrater, fremfor alt Tony Blairs New Labour. For Ronald Reagan og Margaret Thatcher, nyliberalismens to fremste politiske agenter, var staten problemet og markedet løsningen. Da disse to forlot den politiske scenen og ble etterfulgt av Bill Clinton og Tony Blair, ble markedstenkningen moderert – og konsolidert. Med Clinton og Blair oppga sentrum-venstre-partiene sitt tradisjonelle prosjekt: å temme kapitalismen via statlig kontroll. Markedsmekanismen ble det primære instrument for å realisere det felles beste – og den venstreorienterte politikken mistet sin mobiliserende kraft.

Michael Sandel er en politisk filosof som de siste 40 årene har vært vedvarende til stede også i den bredere offentlighet; noen av hans intervensjoner finnes i samlingen med den programmatiske tittelen «Public Philosophy». Hans filosofiske posisjon beror på kombinasjonen av idéhistorisk refleksjon og normativ politisk teori, slik det illustreres i hans hovedverk «Democracy’s Discontent» (1996). Her rekonstruerer han amerikansk, politisk-rettslig historie som en 200-årig «søken etter en offentlig samfunnsfilosofi». Sandels filosofiske debut var tidlig på 1980-tallet med en prinsipiell kritikk av John Rawls og hans hovedverk «A Theory of Justice» (1971), det viktigste bidrag til liberalismens filosofi i det 20. århundre. Med sin studie ga Sandel opptakten til en årelang moralpolitisk kontrovers mellom liberalisme og kommunitarisme. Mot liberalistenes individualistiske rettighetstenkning vektla kommunitaristene de moraldannende fellesskap med verdier som tilhørighet og solidaritet. Den kommunitaristiske fløy forente en rekke ulike stemmer fra høyre til venstre, fra Alasdair MacIntyre, en forhenværende trotskist som konverterte til en aristotelisk-thomistisk verdikonservatisme, til Princeton-professoren Michael Walzer, som med sin pluralistiske sosialisme har vært en av de fremste teoretikere på amerikansk venstrefløy, blant annet som redaktør av det opposisjonelle tidsskriftet «Dissent». Sandels egen posisjon kan karakteriseres som en liberalt lutret kommunitarisme.

Sandel har presentert sine synspunkter i flere enkeltstudier, gjerne krydret med eksempler fra dagliglivets moralske dilemmaer. «The Case Against Perfection» (2007) gjelder genetisk ingeniørkunst: Er det ok at foreldre søker å lage genetisk perfekte barn? I «What Money Can’t Buy» (2012) er temaet markedets rolle og grense – et sterkt underbelyst emne i dagens politikk, ifølge Sandel. «The Tyranny of Merit», med undertittelen «Hvor er det blitt av det felles beste (‘the Common Good’)?», er Sandels mest politiske bok, et samtidsdiagnostisk innlegg om den amerikanske samfunnstilstand. Obama ble president i 2008 med en politisk-moralsk retorikk som var en annen enn den teknokratiske styringsretorikk, og ga en forventning om en ny kurs. Men Obama maktet ikke, fremholder Sandel, å bringe den moralske energi og dens mobiliserende idealisme med over i Det hvite hus; hans samfunnsmoralske stemme stilnet, og populistiske protester ble oppildnet til høyre (Trump) som til venstre (Sanders). Valget av Trump i 2016 var en populistisk protest mot en markedsteknokratisk styringselite som viste seg demokratisk tonedøv. Den har ikke evnet å se sitt eget bidrag til den populistiske reaksjon som er et svar på «et politisk feilgrep av historiske dimensjoner».

Sandel griper tilbake til Michael Youngs 60 år gamle klassiker «The Rise of the Meritocracy», som kom på norsk på Pax i 1966 med tittelen «Intelligensen som overklasse». Til grunn for denne diskusjonen ligger en anerkjennende respekt for utdanningens betydning i det moderne samfunn, men også dens mulighet for sosial mobilitet – og en mulig overvinnelse av klassesamfunnet. Meritokratiet, i betydningen et styre av de flinkeste, harmonerer med the American dream og dens bilde av vinnere og tapere: en grunnfestet tro på at det amerikanske samfunn gjør det mulig for enhver å komme seg opp og frem, om du bare jobber hardt og realiserer dine evner. Det har vært et felles mantra for amerikanske presidenter, uansett om de het Ronald Reagan eller Barack Obama. «You can make it if you try» var en av Obamas favorittlåter. Sporten var, påpekte han, et av de få eksempler på «ekte meritokrati». New Labour var ifølge Blair «committed to meritocracy ». Theresa May talte som nyvalgt statsminister i 2016 om «Britain, the Great Meritocracy». Fusjonen av markedsteknokrati og meritokrati er ifølge Sandel kjernen i en anglo-amerikansk styringsideologi.

Young ga ikke en legitimering av den amerikanske drømmen. At hans bok var ment som en advarsel om meritokratiets mørke sider, en dystopi, gjorde ikke inntrykk på amerikanske eller britiske ledere. Noen av meritokratiets medlemmer «var åpenbart så imponert av sin egen viktighet» at de ifølge Young «mistet sympati for folkene de skulle styre over». Hillary Clinton, som mente hun var omgitt av «de smarteste» av «de smarte», bekreftet på sin måte at dyrkelsen av de smarteste lett kan slå over i forakt for taperne, som når hun i 2016-valgkampen kalte halvparten av Trumps velgere for «bøtta av drittfolk». I sentrum for Sandel står nettopp analysen av en meritokratisk «sorteringsmaskin» som produserer og reproduserer et samfunn av vinnere og tapere.

I det avsluttende kapittel slår Sandel et slag for «anerkjennelsen av arbeidet» i tradisjonell forstand. Et system som skamløst belønner hedgefond-administratorer, børsspekulanter og Wall Street-bankierer, forskyver den økonomiske horisont fra det å skape reelle ting til det å styre penger. Pandemien har tydeliggjort ikke bare viktigheten av den medisinske kompetanse, men også den samfunnsmessige verdi av arbeidet som renholdsarbeidere, butikkarbeidere og lastebilsjåfører gjør. De ivaretar kritiske funksjoner, men honoreres ikke slik ved lønn eller anerkjennelse. Vi trenger en radikal revurdering av hvordan bidragene til samfunnets ve og vel belønnes og anerkjennes – en fornyet anerkjennelse av arbeidets verdighet. Sandel egger til politisk strid om de samfunnsmoralske prinsipper som ligger til grunn for våre økonomiske ordninger – prinsipper som den markedsteknokratiske elite for lenge har kunnet tilsløre.

Rune Slagstad er sosiolog og idéhistoriker og professor emeritus.