Kun et minutt eller to inn i den nye, store og (om man skal tro traileren) absolutt helt herlig stjernespekkede, lune, rørende og kjempefestlige norske filmen «Gledelig Jul», begynner vi å lure. Er dette en norsk juleutgave av Gary Marshalls mindre vellykkede filmer, «New Year’s Eve», «Mother’s Day» et cetera, eller satses det på at den om ikke så lenge kan gli ubemerket inn i mengden av logaritmebasert underholdningsinnhold på Netflix? Den påtagelig genrekonforme introsekvensen (og et påtrengende amerikansk lydspor) gjør det vanskelig å ikke tenke i de baner.

For første gang på ti år skal Annemor og Frank tilbringe julen hjemme i Norge. Alle barn og barnebarn inviteres til å feire sammen med dem, og dette byr selvsagt på en rekke utfordringer. (Dessuten har Annemor en hemmelighet hun bare må dele. Med alle, merkelig nok.) Men før vi kommer så langt, serveres altså en prolog av den umiddelbart gjenkjennbare typen, hvor vi introduseres for et persongalleri bestående av velkjente figurer som Stresset, Sær, Syk, Hundset, Forvirret, Forsmådd, Forelsket, Veslevoksen m.fl. – med det åpenbare mål å få oss til å undres over hvordan så mange vilt forskjellige mennesker kan høre hjemme i samme film. Slik at vi fylles med forventninger om et vell av morsomheter som snart skal komme.

«En kavalkade av karikerte figurer og scener uten finesse»

Men det er lite som fungerer som intendert. Så godt som alle figurer oppleves som klisjédrevne sjablonger, uten dybde og genuin egenart. I kombinasjon med en mangel på ro i fortellerformen (som om filmen må skynde seg for å rekke gjennom alt før rulleteksten begynner), gjør dette at «Gledelig Jul» snart fortoner seg som en substansløs kavalkade av karikerte figurer og scener uten finesse. Julefreden har ingen sjanse til å senke seg; hverken i sal eller på lerret.

I så måte kan en kanskje si at «Gledelig Jul» er en god julefilm; idet den skildrer en høytid som for mange er mer mas enn moro. Men når skildringen fremstår som et resultat av at noen har sett og sugd til seg innholdet av et utall amerikanske julefilmer, for så å destillere det ned til en håndfull essensielle element, er det ikke rart vi sitter igjen med en film uten varme eller budskap. Eller troverdighet. At så mange dyptgående problem, overraskelser og omveltninger skal oppstå og avklares i løpet av filmens 90 minutter (og handlingens to dager) blir eventyrlignende. Noe som står i for sterkt i kontrast til realismen som ellers etterstrebes.

Hadde filmskaperneunngått små-skurret, som i og for seg ikke er ødeleggende, men som samlet blir et problem, kunne mye vært annerledes. Men når for eksempel Frank, som jobber som telefonvakt for Kirkens SOS i julen, har en stemme og intonasjon som får det til å lyde som om han snakker med en slitsom bekjent han helst vil slippe å prate med, eller når en ikke-julete sang som oser av USA og 1950-talls tenåringsjenter, gis unaturlig stor plass – og en uanmeldt, ny kjæreste oppfører seg urimelig rart … Da kjennes det som om de var så fornøyde med storveis casting og en god idé at de glemte å legge tilstrekkelig innsats i utførelsen. (At denne kjæresten i tillegg representerer et plutselig skifte i seksualitet for familiemedlemmet han er sammen med, gis ingen god forklaring og fremstår som søkt.)

«Gledelig Jul» gav meg én latter, og ett tilløp til varme om hjerteroten. Med det stjernelag som her er ansamlet og med de forutsetninger som etter alt å dømme lå til grunn, er det for dårlig.