Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Middelalderens konger kunne i prinsippet gjøre nesten hva de ville, men i praksis var det helt motsatt.

Rådsnille konger

KONGEN MISTER MAKT: I 1215 fikk engelske stormenn presset kongen til å godta en rekke innskrenkninger av sin maktutøvelse. Her signerer Johan uten land Magna Carta-erklæringen. ILLUSTRASJON: UKJENT/SNL.NO Universal History Archive/Un/REX

En konge som ikke lyttet til råd, forble ikke konge lenge.

I middelalderen fantes det få formelle politiske institusjoner for å begrense kongemakten. I Norge ble konger valgt på tingene, og de konsulterte dem ofte i viktige spørsmål, men tingene hadde langt fra noen sanksjonerende myndighet. Etter hvert vokste det fram riksdekkende institusjoner som kongen måtte konsultere og innhente sanksjon fra i viktige saker. Det mest berømte eksemplet er framveksten av Parlamentet i England, der stormennene i 1215 fikk presset kongen til å godta en rekke innskrenkninger på sin maktutøvelse. I Norge ble riksrådet et formelt sanksjonerende organ på 1300-tallet.