Du kan bla til neste sideBla med piltastene

For få generasjoner siden kunne griser være familiemedlemmer og dele seng med oss. I dag fortæres den i kollektiv, lykkelig uvitenhet.

En grisehistorie

© Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

I 1823 var engelskmannen Arthur de Capell Brookes på oppdagelsesreise i Norge. I reiseskildringene sine beskriver han et merkelig syn han ble vitne til på Våga skysstasjon: «I fem eller seks store senger, eller rettere sagt krybber av tre, lå nær tyve personer av begge kjønn, helt nakne, i klynger. Noen hadde mørk, kopperfarget hud, andre var hvite. Denne kontrasten gjorde gruppen enda mer særpreget. For å gjøre bildet komplett, slumret en del store griser lykkelig sammen med, hadde jeg nær sagt, de andre svinene, hvis snorking de akkompagnerte med søvnige grynt.» Dette utenfra-blikket på norsk folkeliv har vært hyppig sitert og skildrer nordmenn som usjenerte, usiviliserte naturbarn med visse mangler innen dannelse, en fortelling i tråd med liknende betraktninger og reiseskildringer om eksotiske fremmede. Når sitatet tas frem av norske forfattere i dag, er det for å la oss le litt av oss selv og av denne artige historien om vårt enkle og ujålete norske folk. Skildringen og situasjonen er like fjern og rar for oss i dag som den var for de Capell Brookes i 1820.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production