Onsdag kveld, Grieghallen i Bergen. Sjefdirigent Edward Gardner går på podiet uten partitur. Når han slår inn messingblåserne i Verdis ouverture til «Skjebnens makt», er det ikke bare med stor presisjon, men også med en distinkt, nærmest foruroligende klang som forteller om uhumskheter i et drama vi hører det orkestrale forspillet til. Strykerne kommer så inn med kortpustede figurer, som Gardner lar gå over i en strigråtende melodi. Stemningen i musikken er påtakelig, og detaljarbeidet under overflaten er imponerende. I løpet av bare få takter i denne sesongåpningen klarer Gardner å lage en retorisk fortelling gjennom å jobbe med betoninger. Motivene er nennsomt utformet med variasjon i gjentakelsene, og hver eneste takt er dramatisk mettet. Det er en fryd å høre kunstnerisk håndverk på dette nivået, og det store utlandet begynner å få opp øynene for Bergen Filharmoniske Orkester (BFO), også kjent som Harmonien. Det er bare ikke like lett å bli verdensberømt i Norge.