For å åpne opp for det som er ukjent både i en selv og i en annen, må man kunne utholde lidelsen og frustrasjonen ved usikkerhet. Psykoanalysen inneholder en etikk for ikke-viten, for åpenhet for det uvisse, for å la være å assimilere det ukjente til det allerede kjente.
Den britiske psykoanalytikeren Wilfred Bion viser til dikteren John Keats’ vektlegging av «negativ kapabilitet, det vil si når en er i stand til å stå i usikkerhet, mysterier og tvil uten irritert å strekke seg etter fakta og fornuft». Slik søken åpner opp for et subjekt hvis selverkjennelse er begrenset og ufullkommen. For å høre seg selv, trenger en lyttende andre.
Det er et paradoks at rom som er viet læring, fremmer destruktive strukturer forbundet med frykt for ikke å vite, for usikkerhet og tvil og dermed utgjør et hinder for tenkning. Universiteter utgjør miljøer som tenderer mot å forsterke slike engstelser i vektleggingen av mestring, fremvisning av briljans, å være i kontroll og konkurranse om å vinne en diskusjon og forsvare sin egen posisjon.
I en skildring av sin erfaring med å undervise lærere, skrev psykoanalytikeren Isca Salzberger-Wittenberg: «De ser etter anvisninger for hva de skal gjøre, de vil lære om mennesker, snarere enn av virkelig erfaring av andre, av frykt for at studentene deres og følelsene deres skal komme ut av kontroll hvis de stopper og ser seg om, lytter og tenker.» Stilt overfor det å ikke vite, frykter en forvirring og kaos, utilstrekkelighet, samt å bli vurdert som dum sammenlignet med andre. Tanken om kontekstuavhengig rasjonell mestring, rår grunnen.
På lignende vis, i det verdenssynet som er innebygget i kognitiv terapi, følger følelser etter kognisjon som etterfølger en hendelse. Det antas at to rasjonelle personer burde ha samme følelsesmessige respons på den samme hendelsen. Hvis de ikke har det, er det noe i veien med deres rasjonelle ferdigheter. Dermed tar behandlingen sikte på å få disse følelsene under kontroll. Dette står i kontrast til det psykoanalytiske synet, som ser ubevisst følelsesmessig erfaring som en kilde til ny forståelse og som anerkjenner gyldigheten av ulike emosjonelle responser på samme situasjon, grunnet forskjeller i folks kontekst, livsomstendigheter og historie.
Når følelser sees slik, tillater det en å være oppmerksom overfor maktulikheter i hvem som blir hørt og tatt alvorlig og sette spørsmålstegn ikke bare ved hvilke, men også hvis følelser betyr noe. Som samfunnsforskeren Ervin Goffman skrev: «en svært framtredende byråkrat med en velutviklet smak for kynisme (…) forklarte at viktigheten av følelser er nært korrelert med viktigheten av personen som føler.»
«Psykoanalysen inneholder en etikk for ikke-viten.»
Universitetsmiljøer tenderer mot å privilegere hvite menn fra en over- eller middelklassebakgrunn, en preferanse som bidrar til valg av hva slags kunnskap og undersøkelser som verdsettes og støttes. Dette gjenspeiles i hvilke tenkere som er på pensum og hvilke studenter som høres, bekreftes og oppmuntres gjennom studieforløpet. Det spiller seg ut i konferansesammenhenger, sammen med preferansen for den berømte eller den familiære personen i motsetning til den fremmede. Det kommer til uttrykk i tiden som gis til ulike talere og i hvem som blir lagt merke til og tar opp tid i diskusjonen.
Det kan også gjøres annerledes. Denne teksten markerer tiårsjubileet for Psychoanalysis and Politics, en internasjonal og tverrfaglig konferanseserie som adresserer hvordan viktige politiske samtidsfenomener kan analyseres gjennom psykoanalytisk teori og omvendt. Siden 2010 har konferanser vært holdt over hele Europa. Vi skaper et rom for dialog mellom forskjellige nasjonaliteter, akademiske fag og psykoanalytiske skoleretninger, både klinikere og ikke-klinikere. Alle talerne får lik tid til å presentere i plenum i det samme rommet. Konferansene flytter mellom ulike land for å motvirke at en nasjonal forståelsesramme rår og muliggjør møter der en kan sette spørsmålstegn ved slike dominerende rammeverk når en ser dem utenfra. Slike rom for felles refleksjon og utforsking trengs i dag mer enn noen gang. I en verden fylt av brutalitet og ulikhet innebærer det å skape en sfære for mer åpen og likeverdig tale noen former for lukning så vel som ekspansjon.
Psykoanalytikeren Jill Gentile sier at de fleste forkjempere for ytringsfrihet så vel som psykoanalytikere «anerkjenner at det å la være å sette grenser kan like mye som det å sette dem, gjøre oss til gisler for krefter som ikke har noe med frihet å gjøre». I dagens politiske klima med vekst av rasisme, islamofobi, sexisme og fremmedfrykt, har ytre høyre som mål å tilrane seg ytringsfrihet som en frihet til å utøve hatprat.
Et tankefellesskap med en intellektuell og emosjonell åpenhet mellom deltagere fra et mangfold av ulike bakgrunner må bygge på et grunnlag av gjensidig respekt. Slik respekt trues både av tradisjonelle ideer om hvem som har rett til å bli hørt, lyttet til og forstått og av nyere angrep på studier som ikke er rene yrkesutdanninger, da spesielt fag med en samfunnskritisk dimensjon som kjønns- og rasismeforskning.
«Stillhet er det usagtes, det usigeliges, det fortrengtes, det utslettedes, det uhørtes hav», skrev den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit. «Det omgir de spredte øyene som utgjøres av de som får lov til å snakke og av det som kan sies og av hvem som lytter.»
Psykoanalysen utvider feltet for hva som kan sies, og hvilke stemmer som tillates å høres og gi mening. Den kan gi oss et blikk for det som er sosialt ubevisst – det vi som samfunn ikke ønsker, men trenger å tenke om.
