Forrige fredag tryna jeg på sykkel. Det verste var at jeg ikke var full engang. Nei, jeg skulle bare bmxe meg opp på en lav fortauskant på vei til jobb. Jeg tok sats, dælja forhjulet inn i kanten og moste ankelen inn i storskiva på giret. Fallet fulgte etter en måned med stadig mer dristig sykling og stigende selvtillit. Hovmod fører som kjent til fall. Mens jeg lå der fortumla på asfalten, tenkte jeg først: puh, detta var det ingen som så. Men etter hvert som jeg stavra meg opp på sykkelen igjen, skjønte jeg raskt at, her, HER er det muligheter for sympati. Så når jeg kom meg til jobb, og hadde parkert sykkelen, venta jeg rundt hjørnet til en kollega kom. Så hinka jeg mot kollegaen og sa med skjelven stemme:
