Ingen kunne se at hun skulle stikke av. Hun forsøkte å bare være en ryggsekk, og det er ingen bedre plasser å være en ryggsekk enn på en flyplass, og det var det hun var; hun var en ryggsekk på en flyplass, og attpåtil var hun tidlig ute, så hun gikk til baren der de viste basket, det var sluttspill i collegeligaen, en liga som visstnok var bedre enn noen gang, med en svart forward som superstjerna – «årets Michael Jordan» – og da sportskanalen sendte et innslag om hvor store hender han hadde, ble hun minnet om da Bergens Tidende trykket håndavtrykket til Michael Jordan en gang på 90-tallet, de trykket det i reell størrelse på baksida av avisa, og det var den gang Bergens Tidende var fullformat, så håndavtrykket til Michael Jordan dekket hele fullformat-baksida til Bergens Tidende og var helt uforståelig stort, det slukte hånda hennes, det slukte til og med far sin hånd, og far sa at alt er større i USA, og hun skjønte ikke hva han mente – og denne collegeeleven hadde altså helt uforståelig store hender, like store som Michael Jordan, så i baren på flyplassen heiet alle på ham (men de tapte til slutt, i finalen tapte den svarte forwarden for en hvit playmaker med tilnærmet normal størrelse på hendene, det fikk hun med seg etter hun kom hjem, men det var det ingen som visste der og da), for alle elsket Michael Jordan, tidenes beste basketspiller – men han suger i golf! – så hun kjøpte seg en øl og stilte seg i baren, for hun visste hvem hun skulle heie på, og ingen snakker til deg om du ser på tv, så der ble hun stående mens menneskene rundt henne blåste seg opp til tre dimensjoner og skreik og ropte mot en basketball på en tv, og et øyeblikk var hun ute av stand til å forstå hva hun stakk av fra.