Oversettelsen av Homers verker ble ansett som en del av nasjonsbyggingen, som skulle vise rikdommen i det norske språket.
Homers fortellinger om Trojanerkrigen og om Odyssevs’ lange hjemreise er for lengst blitt del av den norske kanon. I litteraturen gjenbrukes fortellingene stadig, og de dukker opp mer eller mindre fordekt i film og malerkunst. Denne fortroligheten med Homer er velkjent. Mindre kjent er det hvor viktig det har vært å få diktene oversatt til norsk. Da man begynte å oversette utdrag av Homers dikt på 1800-tallet, ble oversettelsene snart ansett som et avgjørende prosjekt for både norsk kultur og språkutvikling. I 1918 skrev Arne Garborg i sin oversettelse av «Odyssevskvædet»:
