Over 90 prosent av krafta som brukes i Norge, kommer fra vannkraft. Når politikerne skal diskutere framtidas energisystemer, er det likevel vind som er i vinden.

Etter å ha lest regjeringens vindkraftmelding, er ledende fagfolk innen vannkraft alvorlig bekymret for at regjeringen snakker ned mulighetene overfor Stortinget.

– Tallene som blir presentert for Stortinget, er feil, sier Leif Lia, professor ved institutt for bygg og miljøteknikk ved NTNU og en av landets ledende eksperter på vannkraft.

Klassekampen møter Lia og hans kollega Ånund Killingtveit, professor emeritus i vannkraftutbygging ved NTNU, på vannkraftlaboratoriet til bedriften Rainpower i Trondheim.

Kan oppgraderes

I vindkraftmeldingen som kom i slutten av juni, konkluderer regjeringen med at det er nødvendig å fortsette å bygge ut vindkraft på land, fordi energipotensialet i vannkrafta ikke er nok til å dekke våre behov.

I meldingen anslår regjeringen energipotensialet i opprustning og utvidelse av allerede eksisterende vannkraft, til 5 terrawatttimer (TWh) årlig. Det tilsvarer litt over halve energiforbruket til Oslo i løpet av et år og en beskjeden 3,5 prosent økning av den totale vannkraftproduksjonen som i dag er på om lag 137 TWh.

Anslaget er altfor lavt, mener Lia. Han mener vannkraftkapasiteten kan utvides med mellom 11 og 15 prosent.

«Det virker som om politikerne har abdisert når det kommer til vannkraft»

— LEIF LIA, PROFESSOR VED NTNU

– Vår forskning konkluderer med at potensialet i oppgradering og utvikling av eksisterende vannkraft er på mellom 15 og 20 TWh. Altså tre til fire ganger så høyt, sier Lia.

• Anslaget er basert på en studie av effekten av 20 oppgraderinger og utvidelser av større vannkraftverk de siste 15 årene.
• Forskningen tyder på at potensialet for opprustning er størst på de eldste kraftverkene. Mange kraftverk i Norge er over 50 år gamle.
• Tallene forutsetter oppgradering og utvidelse av eksisterende vannkraftverk, men ingen større naturinngrep som nye dammer eller elver i rør.

Mindre naturinngrep

Lia mener den store forskjellen i NTNUs og regjeringens tall kommer fordi regjeringens anslag er bygd på en vurdering av innmeldte oppgraderingsprosjekter hos Vassdrags og energidirektoratet. Han mener det er bedre å se på hva om er mulig hvis de økonomiske og tekniske forholdene legges til rette for oppgraderinger.

– Selv uten nye dammer og elver i rør vil utvidelsene innebære naturinngrep. Vil vi se folkelig motstand sånn som i vindkraftsaken?

– Inngrep i naturen er aldri konfliktfritt, men dette er stort sett «snille» oppgraderinger. Infrastrukturen er der. Man trenger ikke sprenge vei. I de aller fleste tilfeller er tiltakene mye mindre inngripende for naturen enn for eksempel vindkraftutbygginger, sier Killingtveit.

De to forskerne mener likevel mulige miljøkonsekvenser må tas på alvor. Noen vassdrag kan for eksempel få endret vannføring når vannmagasinene utvides.

Betaler trippel skatt

Spørsmålet melder seg: Hvis potensialet er så stort, hvorfor er det vindkraft, og ikke vannkraft, som blir bygget ut på harde møkka?

Svaret ligger i skattesystemet, mener forskerne.

Mens vindkraftselskapene betaler ordinær selskapsskatt, må vannkrafta betale grunnrenteskatt som takk for lånet av fellesskapets ressurser. Det betyr at vindkrafta betaler 22 prosent i skatt, mens vannkrafta betaler 59 prosent – nær tre ganger så høyt.

– Vi er avhengig av et skattesystem som er rettferdig. Hvis ikke, risikerer vi at den mest miljøvennlige formen for ny elproduksjon ikke blir lønnsom, mens prosjekter med langt større miljøkonsekvenser blir lønnsomme, sier Lia.

Han understreker at han er for grunnrentebeskatning fordi det sikrer at pengene går tilbake til fellesskapet i stedet for å havne hos utenlandske investorer. Forskerne ber Stortinget komme på banen.

– Det virker som om politikerne har abdisert når det kommer til vannkraft. De har et valg, de kan styre hvilke energiformer vi skal satse på i framtida, sier Lia.