I dag er dagen Israels statsminister var ventet å formelt annektere deler av Vestbredden, det palestinske området landet okkuperte i 1967.

Men flere forhold har de siste dagene sådd tvil om annekteringen faktisk vil bli gjennomført i dag eller utsettes på ubestemt tid.

Annekteringsplanene ble lansert i april, kort tid etter at Israels nye rotasjonsregjering, ledet av Benjamin Netanyahu og Benny Gantz, sto klar. Planen er en blåkopi av USAs president Donald Trump såkalte fredsplan, som han lanserte i januar.

I sin «fredsvisjon» gir Trump Israel grønt lys til å annektere både ulovlige bosettinger på Vestbredden og sikre seg de østlige grenseområdene mot Jordan.

Støtter én stat

En samlet palestinsk befolkning har motsatt seg planene. For dem er Trump og Netanyahus samkjørte politikk et endelig dødsstøt til en framforhandlet tostatsløsning og en framtidig palestinsk stat.

Det har gitt rekordhøy oppslutning til en alternativ idé om fred:

Hele 37 prosent av palestinerne i de okkuperte områdene støtter nå tanken om én demokratisk og sekulær stat innenfor området som i dag deles av palestinere og israelere.

Det viser en fersk meningsmåling fra Palestine Center for Policy and Survey Research (PCPSR) i Ramallah.

– Det er de høyeste tallene vi har målt hittil, men de har ikke økt dramatisk i forhold til tidligere, forteller PCPSR-direktør Khalil Shikaki på telefon med Klassekampen.

– Den viktigste faktoren som forklarer fortsatt støtte til tostatsløsningen eller ikke, er alder. Støtte til én demokratisk stat med like rettigheter er klart størst blant de unge, særlig de mellom 18 og 22 år, sier han.

For dem som er født rundt tida for inngåelsen av Oslo-avtalen – det norsk-initierte fredsgjennombruddet tidlig på 1990-tallet – framstår Palestinas politiske elite som korrupt og autoritær, forklarer Shikaki. De ser hvordan palestinske myndigheter verken klarer å levere velferdstjenester eller å stå opp mot Israel. Samtidig står arven etter den nasjonale bevegelsen på 1960, -70- og -80-tallet fortsatt sterkt hos de eldre, ifølge Shikaki.

– Svært sensitivt

Bashir Bashir, en palestinsk sosiologiprofessor ved The Open University of Israel, minner om at temaet er svært sensitivt for palestinere.

– Det bryter med over 50 års palestinsk politikk og har flere ulike tilnærminger, sier han på telefon.

Det er for eksempel forskjell på om man foretrekker et liberalt demokrati, der én person har én stemme, eller en såkalt binasjonal stat, der jødiske og palestinske juridiske og politiske karakterer forblir delte, forklarer Bashir.

Uansett drives støtta til en enstatsløsning av en oppfattelse om at tostatsløsningen er blitt en illusjon, mener Bashir. Dermed ses én stat som en måte å garantere palestinernes rettigheter på og sikre statsborgerskap og fri bevegelighet i inn- og utland – står det i en rapport fra den prominente tenketanken Palestine Strategy Group (PSG) som lanseres i dag og som Bashir er medforfatter til.

Han argumenterer for at hvis Israel nekter to likeverdige stater, eller gjennomfører en annektering der palestinerne får status som annenrangs borgere, tvinges de til å finne alternative løsninger. Det er ikke ensbetydende med å gi opp kravet om nasjonal selvbestemmelse:

– Det er fortsatt den viktigste saken for palestinerne. Palestina fungerer som en stat og er anerkjent som det blant de fleste i FN. Og tostatsløsningen er fortsatt det som har støtte internasjonalt, sier han.

Trussel mot sionismen

Man vet fortsatt lite om holdningene til enstatsløsningen blant de 5,6 millioner palestinerne bosatt utenfor dagens Israel og Palestina.

Det samme gjelder for de 1,2 millioner palestinerne bosatt i dagens Israel, som utgjør 20 prosent av landets befolkning.

Men tanken om én demokratisk og sekulær stat gir svært lite gjenklang blant israelere, forteller seniorforsker Hugh Lovatt ved den Brussel-baserte tenketanken European Council of Foreign Relations (ECFR).

Det er fordi den kan gjøre jødene til en minoritet i eget land, og bryte med selve den sionistiske kjerneideen om Israel som en stat for jødene, forklarer han.

– Det vil gi en fullstendig omveltning i forståelsen av hva sionismen er. Man kan ikke undervurdere hvor vanskelig en slik transformasjon vil være på den israelske siden, sier Lovatt.

– For langt de fleste israelere er okkupasjonen noe som verken ses eller føles. Den medfører ingen kostnader, sier han.

Han tror, i liket med både Shikaki og Bashir, at palestinsk støtte til en enstatsløsning er pragmatisk, ikke ideologisk. Han forteller at med 600.000 jødiske bosettere og israelsk militær kontroll over 60 prosent av Vestbreddens areal, er den opplevde situasjonen på bakken allerede en enstatsløsning som palestinerne opplever som apartheid.

– For de unge framstår tostatsløsningen som upraktisk og urealistisk. De leter etter en modell som kan få slutt på okkupasjonen, sier Lovatt.

– Holdes kunstig i live

Samtidig tror Lovatt ensidig anerkjennelse av Israel og manglende ansvarliggjøring fra Europa av israelske folkerettsbrudd er med på å svekke palestinernes tro på en tostatsløsning.

– På papiret er EUs politikk god, men de har ikke overført det til konkret handling. Tostatsløsningen har lenge blitt holdt kunstig i live, og annekteringen vil ødelegge den. Men det er ikke opp til EU å erklære den død, det må komme fra palestinerne selv, sier han.

Han mener det er et problem at den yngre generasjonen palestinere beveger seg videre, men at det ikke reflekteres i det palestinske lederskapet.

– Fra EUs perspektiv er en tostatsløsning selvfølgelig å foretrekke. Men hvis det ikke lenger viser seg å være mulig, kan Europa tvinges til å innrømme at den eneste måten å oppnå like rettigheter vil være én stat. EU kan ikke akseptere okkupasjon uten ende eller apartheid. Selv om det ikke er EUs rolle å si hvilken vei Palestina skal gå, kan man begynne å sette rammer for alternativer når tostatsløsningen ikke lenger er mulig, sier Lovatt.