Det begynner å bli noen år, kanskje seks–sju, siden jeg for første gang våget meg på en sykkel i Oslo by. Selv om jeg hadde vært innehaver av den såkalte lappen ei god stund, hadde jeg ikke akkurat forvalta den kunnskapen jeg tilegnet meg på teorikurs og det bød meg litt imot å tråkke rundt i oslotrafikken. Virka bare litt stress å måtte ta opp den høyreregelen og sånn (les: jeg var nyinnflytta og syntes Oslo var kjempestort og skummelt og skjønte ikke hvor nærme alt egentlig er).
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Min bror Boris
I dagVidar Blegen Hoel, skribent
En gang jeg følte for å være litt alene, reiste jeg til Alaska. Der kan man ferdes i ukevis uten å støte på mennesker. De aller fleste gullgraverne hadde reist hjem for lenge siden. På min ensomme vandring traff jeg en dag en russisk bjørn. At den var russisk, skjønte jeg på dialekten. Han presenterte seg som Boris og sa at han hadde rømt fra et sirkus i byen Tomsk. Han hadde tatt veien nordover og til slutt endt opp ved Beringstredet. Derfra hadde han svømt over til Alaska, for der følte han seg temmelig sikker på at ingen ville komme etter ham.