Akkurat nå
Nordlendinger blir ofte kritisert for å være rå i språkbruken. Men det er gjerne mer verdsatt å være kjapp i replikken, såkalt kjeftsterk, enn å spre om seg med den råeste bainnskap.
Det ble for eksempel ledd godt i kommunen da gammelprosten, han Torodd Bakken, hadde bygd seg pensjonistbolig med torvtak. Prosten humret nemlig sjøl til alle han møtte at: «På Hadseløya sier de at nu e han Bakken kommen under torva».
Samme mann fortalte med en god dose sjølironi at han hadde ti tommeltotter, og at en gang han skulle hjelpe broren med noe praktisk arbeid, hadde broren til slutt sagt: «Det skal æ sei dæ, Torodd, at det e ei Guds løkka at du kan forsørge deg med kjeften, for ellers hadde du sulta i hjel!»
En annen gammel kaill jeg kjente godt, den snille farfaren min, han far, var også av det kjeftsterke slaget.
En gang hadde han far og han pappa vært på slipen med båten, og sjølsagt tatt med seg det som fantes av verktøy og malerutstyr. Ho mamma tenkte å nytte høvet når det var færre folk i huset til å male loftstrappa, opp til soverommene. Men ingen malerkost var å finne, og det var lang reise til butikk. Ho lånte malerkost hos en nabo, og fikk malt trappa.
Da han far og han pappa var kommet heim og satt ved middagsbordet, begynte ho mamma å kjefte på at de hadde tatt med alle malerkostene. Det var en gammel krangel det der, at de dro av med alt verktøy. «Men du har jo malt trappa», sa han pappa, «hvordan fikk du det til uten kost?» Ho mamma, som fortsatt var potte sur, slengte ut: «Æ satte meg på ræva og gnei malinga utover».
Da kom det, litt forsiktig og stillferdig, men med glimt i øyet, fra svigerfaren: «Men nådde bustene nedi, da?»
siss
