Går vi ett år tilbake i tid, fortoner situasjonen vi nå befinner oss i som science fiction. Da var den største bekymringen i festivalverdenen størrelsen på Karpes honorarer og hvordan vi skulle bli kvitt alle de der engangsglassene av plass. Åh, det var tider det! På denne dato i 2019, 15. juni altså, stod Madrugada på scenen under Piknik i Parken i Oslo. De spilte «Majesty», og tårene som trillet var så mange og så store at det ble permanente saltflekker på gresset i Sofienbergparken. God stemning.

Når vi skriver 15. juni 2020 er Piknik i Parken for lengst avlyst. Det samme er de fleste andre norske festivaler denne sommeren. Tårene triller nå også – for hele arrangørfeltet hvor folk er permitterte, selskaper går konkurs og artistene har mistet inntektene sine. Dårlig stemning.

Men det er jo alltids trøst å finne i neste år og neste festivalsommer, eller? Hvordan vil stemningen egentlig være om et år fra nå av? Det er umulig å vite. Men én ting er sikkert: Det er verken science eller fiction å spå at musikkverdenen befinner seg et helt annet sted i 2021 enn der vi står nå, uansett hva som skjer. La oss begynne med å anta at det enda ikke har kommet en vaksine for massene som er testet og funnet bra nok for et totalt frislipp av folk og moro. Så tar jeg ett eller fem glass vin og skriver videre derfra.

15. juni 2021: På Folkehelseinstituttets (FHI) kontorer ved jernbanestasjonen i Bergen sitter en fyr vi kan kalle Marcus. Før pandemien hadde han et par fulltidsjobber som konsertprodusent, turnéleder, ekspert på håndtering av store folkemengder og hjemmegrilling av kjøtt. Nå har Marcus tatt seg en ekstrajobb for FHI siden det fortsatt er restriksjoner på arrangementer, som for hans del har medført halvert arbeidsmengde og inntekt sammenliknet med 2019.

Akkurat denne junidagen i 2021 er humøret hans delt. I sin andre ekstrajobb for FHI, konsulent for publikumsflyt og smittevern, har han i embets medfør nettopp vært på Flesland hvor han fra en gaffeltruck dumpet en pall med pappvin på pianoet i avgangshallen. Av smittehensyn får ikke lenger tilfeldig forbipasserende spille på pianoet, og derfor måtte det destrueres. Det var et uventet, men tilfredsstillende oppdrag, tenker Marcus, som likevel ikke er fornøyd.

Jobben som HMS-ansvarlig i FHI er nemlig en utakknemlig drittjobb – på nivå med å være turnéleder for Satyricon eller kulturminister. På FHI står HMS for Helse, Musikk og Sjanger. Marcus skal fortelle spillesteder og festivaler hvilke smittevernregler som gjelder for hvert enkelt arrangement. Det gjelder ulike regler for ulike typer musikk og all musikk som kan føre til dansing, drikking, roping, munterhet og spytting blir klassifisert som U (for Utagerende).

Med et nødskrik unngikk Kvelertak U-stemplet ved å bytte ut de elektriske gitarene med akustiske samt å sørge for at alle i publikum vil få utdelt munnbind med art work fra Baroness-vokalisten John Baizley. Men den ellers alltid entusiastiske Kvelertak-fansen sliter med å tilpasse seg sittekonserter og smittevern. Flere har skadet seg etter å ha stagedivet og falt mellom to stoler.

Konserter som blir klassifisert K (Koselig) får de letteste restriksjonene. Et lavmælt, voksent og sittende publikum som hører på en lavmælt, voksen og sittende artist er det nye bransjeidealet. Det er veldig pandemivennlig. Det nye lovlige lydvolumet er satt til 70 desibel, så ingen trenger å rope til hverandre. 70 desibel er kun litt høyere enn en vanlig samtale. Frida Ånnevik har fått seg en uventet ekstrainntekt med sine webkurs om «hvordan synge lavmælt med stil», som mer skrikete og utadvendte artister nå strømmer og strømmer til.

Det høyeste antall publikummere er satt til 1000 personer, men med mulighet for å legge til rette for det som i bransjen nå bare blir kalt Kaptein Sabeltann-modellen. Det var sommerens store snakkis i 2020, da Dyreparken i Kristiansand ville omgå smittevernsrestriksjoner ved å dele inn publikum i flere soner på 200 mennesker i hver.

Tons of Rock prøver seg i år på en Sabeltann-inndeling av 20.000 mennesker. Det vil si tjue avgrensede områder på Ekebergsletta med egne toaletter, skjenking og innslipp for tusen publikummere i hver sone. Arrangørene har vært kreative og delt inn områdene etter ulike kriterier: Avholdsfolk, folk som har hatt korona, folk som ikke har hatt det, vegetarianere og glutenallergikere, de som elsker Volbeat, de som hater Volbeat, trøndere, og egne VIP-billetter for alle disse i tillegg. Ticketmaster-systemet holder på å knele av feilbestillinger og spørsmål om de ulike billettypene.

Når Musikk-Norge gjør opp status før festivalsommeren 2021 er fakta at bare halvparten av norske konsertsteder og festivaler kom seg gjennom 2020. Trenden med digitale konserter gikk fort over og sysselsettingen i hele livefeltet ble så lav at folk nå går på omskolering som lærere og helsepersonell. Mange har flyttet ut på bygda for å minske de månedlige utgiftene. I en spørreundersøkelse fra Telemarksforsking kom det frem at Leger uten grenser og «drive småbruk» var på topp over hva folk kunne tenke seg å drive på med i stedet for konsertvirksomhet.

«Frida Ånnevik har fått seg en uventet ekstrainntekt med sine webkurs om «hvordan synge lavmælt med stil».»

Men i takt med at konsertvolumet og omsetningen har minsket, har en annen aktør spist seg inn på musikkfeltet. Vi snakker om et landsomfattende nettverk i besittelse av en rekke ressurser som skapt for den nye virkeligheten: tilgang på egne venues, kunnskap om å fasilitere et sittende publikum og en event-drift ikke avhengig av å skjenke folk fulle. Deres hang til positivitet og åndelighet var dessuten som skapt for de mørke tidene som ellers preget feltet. Måned for måned bygde de seg opp og 15. juni 2021 står de alene på arrangørtoppen i Norge. Hvem da? Kirka, selvfølgelig.

De enkelte menigheter har også en økonomi og organisasjonsstruktur som gjør dem perfekte til å motta offentlig støtte for å drive kulturvirksomhet. En menighet som driver mer med events enn gud er Brunstad Christian Church. I Melsomvik ved Sandefjord er stemningen særdeles god i dag. Brunstadstiftelsen, driftsselskapet til Smiths Venner som er god for over en milliard feirer dagens kjøp: Auditorium AS, selskapet bak konsertstedene John Dee, Rockefeller og Sentrum Scene. Brunstadstiftelsen – som fortsatt eier Nord-Europas største konferansesenter Oslofjord Convention Center og en haug med andre fasiliteter i inn- og utland – har det siste halve året kjøpt seg inn og opp i det norske livemarkedet.

Eventselskaper, tekniske leverandører, riggeselskaper, konsertsteder; en etter en har de blitt kjøpt opp for en billig penge. Det hjalp ikke at ansatte og musikere demonstrerte på Arbeidersamfunnets Plass utenfor Sentrum Scene med paroler hvor det sto «Smiths Uvenner». Oppkjøpet er et faktum. I nøden spiser fanden fluer.

I et øvingslokale i Oslo sitter Arif med Maja Ratkje og jobber på et bestillingsverk til Ultimafestivalen. Arifs støtteapparat Nora Collective kom fort opp med en plan for å motvirke de synkende konsertinntektene fra artistene de jobber med. De satte i gang et målrettet fremstøt mot festivaler og musikksjangre med såpass mye offentlig støtte at koronaen ikke tok knekken på dem. Siden urban ikke lenger brukes om musikksjanger har det norske hiphopmiljøet slått seg sammen med samtidsmusikken. Det er grunnen til at Arif og Ratkje nå samarbeider på oppdrag fra Ultima. På den måten skaffer hiphoperne seg betalte oppdrag og samtidsmusikken seg et større publikum.

Et annet sted i byen sitter Unge Ferrari og samtidskomponisten Kristine Tjøgersen og jobber på et verk om Vazelina Bilopphøggers, fremført på sju gamle biler, tre surfebrett og en traktor med henger. Sammen med Torgny Amdam er Musti fra Tøyen denne uka på skoleturné. På programmet har de et verk kalt «Gro Harlem Brundtland, WHO og dekonstruksjonen av den norske arbeiderbevegelse». Mens i Bergen er Aurora og Sigrid på vei til et møte med Festspillene som har hyret dem inn for å lage bestillingsverk til 2022-Festspillene. De internasjonale reiserestriksjonene har minsket også deres turnévirksomhet, og nå jobber de i stedet så mye de kan med prosjekter i Bergen.

På Giske på Sunnmøre er stemningen god. En av de bransjeaktørene som faktisk har klart seg gjennom pandemien er Momentium. Selskapet ble etablert i 2008 av søskenbarnflokken Ante Giskeødegård, Lars Giskeødegård, Geir Giskestaur, Synnøve Giskebrautlibrauta, Store-P Gisketeigen, Susanne Giske, Margaret Giskegjerde og Terje Giskeerstad. De har vært driftige og startet festivaler og musikkstudio og eventhall og spillested og alt mulig.

Det siste året har de vært så skamløst nytenkende at musikkbransjen i hele Europa ser mot den lille øya utenfor Ålesund. For det første fikk de erklært Giske som en av tre karantenesoner i Europa, hvor amerikanske artister kan tilbringe de 14 dagene som kreves før de kan turnere i EU og EØS (med unntak av Sverige som fortsatt har turnéforbud). Så fikk de bygget et hotell på rekordtid på Giske for å huse alle artistene. Og selvfølgelig klarte de å få til en direkte flyrute mellom New York og flyplassen på naboøya. Mens artistene er i karantene, kan de spille inn nye låter i Ocean Sound-studioet eller spille på arrangementene i eventhallen som ligger vegg i vegg med hotellet. Momentiums sponsorer er ekstatiske og kjører på med firmaevents som aldri før.

«Etter at Abid Raja slo seg alvorlig i et hallingkaststunt har det vært like mange kulturministre som Bigbang har hatt trommiser.»

Denne dagen jubler Momentium over at samarbeidet med det nederlandske firmaet Lely bærer frukter. Lely som til daglig produserer melkeroboter for kyr i automatiserte fjøs har laget en versjon som kan brukes på mennesker på festival. Ved hjelp av en RFID-chip kan roboten måle både promille og kroppstemperatur. Har du for høy promille eller temperatur går alarmen. Roboten kan også tappe øl og ta imot betaling. Det er fortsatt et problem med å få målt korrekt temperatur på svettende kvinner i overgangsalderen, men det jobbes iherdig for å finne en løsning på det.

På Dagsnytt 18 denne dagen, 15. juni 2021, sitter ei statssekretær fra Kulturdepartementet og ei professor i kultur fra BI i en opphetet diskusjon. Kulturministeren ble i utgangspunktet spurt om å stille i debatten, men siden Egon Holstad ved et uhell ble kulturminister i mars har departementet prøvd å begrense hans offentlige opptredener mest mulig.

Etter at Abid Raja slo seg alvorlig i et hallingkaststunt på besøk hos dansekompaniet FRIKAR høsten 2020 har regjeringen hatt like mange kulturministre som Bigbang har hatt trommiser. Alexandra Archetti Stølen fra Oslo World var kulturminister i fire uker, men mistet jobben på grunn av for høyt ambisjonsnivå. Det går rykter om at Egon Holstads utnevnelse kom etter at Unge Høyre prøvde å finne en motvekt til kirkas fremtog i musikkbransjen. «Hvem er det mest ugudelige menneske i Kultur-Norge – gjerne fra distriktet», spurte noen på en fredagspils. «EGON HOLSTAD» ropte alle rundt bordet i kor. Og sånn ble det, mot Erna Solbergs vilje. Og ikke minst Egon selv. Han sa ja etter for mange Fernet og et tapt veddemål på hans ølhull i hovedstaden, Last Train.

Tilbake på Marienlyst, i Dagsnytt 18-studio, mener professoren at virkemiddelapparatet, de som deler ut offentlige penger, kan takke seg selv for at konsertbransjen ligger i ruiner etter at koronaen kom. Det er en hovedvekt av jazz, folkemusikk, klassisk, festspill og samtidsmusikkaktører blant dem som fortsatt er i aktivitet, alle sammen sjangre som har hatt en høy støtteandel av offentlige penger, både fra kommune, fylke og stat. Populærmusikkens fotsoldater derimot, de ligger sårede igjen på slagmarken.

Statssekretæren svetter og prøver å forklare hvorfor store medieselskaper med internasjonale eiere kan få millioner i støtte fra Norsk filminstitutt, mens konsertbransjen er det eneste kulturfeltet hvor man mister støtte hvis det tas ut utbytte, tjenes for mye penger eller eierstrukturene er for kommersielle. «Dere har lært opp et helt kulturfelt til å ikke ha penger på bok, og dermed gjøre bransjen enda mer sårbar for en krise slik vi står oppe i nå», sier professoren. Og avslutter diskusjonen med: «Synes du ikke at det er et paradoks at både politikere og offentlige kulturarbeidere har snakket så ivrig om ‘kultur som næring’ når det de har gjort i årevis er å bygge ned konsertarrangørenes evne og lyst til å jobbe med kultur som, ja nettopp, næring?»

Statssekretæren går ut fra radiostudioet, tar med seg en neve med Twist og rusler ned mot sentrum i sommervarmen. Hun må plukke opp kulturministeren som slukker sine sorger på Last Train og dra ham med på en slottsmiddag med den svenske kongefamilien. Nå skal det feires at grensene til Sverige endelig er fullt åpnet igjen. «Kanskje kommer Hellacopters …», lyver hun til Egon mens de tusler opp mot Slottet sammen.

Og ja: Det må også nevnes at Folkehelseinstituttet prøver å redde de siste stumpene av den allerede truede yrkesgruppen «musikkjournalister». Denne dagen på Morgennytt forteller helseminister Espen Rostrup Nakstad om hvordan norske musikkjournalister utviklet en rekke mangelsykdommer og depresjoner høsten 2020 fordi «de i mangel av festivaler den sommeren ikke fikk det dagslyset de trengte så sårt». Det er spesielt rakitt, engelsk syke, som har blusset opp. Fritt Ord lanserer i den anledning et eget stipend der norske kulturkritikere kan søke om vitaminer og lysbehandling. Fremtiden ser lys ut.