Da Helge Hognestad først kom i en alvorlig konflikt med kirken for sine meninger, var vi flere av hans nær samtidige som lurte på hvorfor nettopp han kom i den situasjonen. Vi var jo mange med tilnærmet de samme meningene. Antakelig var han mer direkte og uredd i måten han snakket på, og fulgte sin egen vei, uforferdet.
Det var hans doktoravhandling, «Forkynnelse som legitimering», som startet det hele. Det var en banebrytende religionssosiologisk studie av forkynnelse som opprettholdt en «kirkeskapt virkelighet». Det var denne virkeligheten han brøt med, først med en politisk teologi, inspirert av latinamerikansk frigjøringsteologi. Men kritikken av de kirkelige dogmene var der helt fra starten.
Det var dette som skapte konflikten med biskop Andreas Aarflot, som nektet å godta ansettelsen av ham som kapellan i Høvik i 1980. Selv om folk valfartet til Høvik, måtte Helge trekke seg etter fire år på grunn av denne konflikten. Andre kirkeledere fant en løsning slik at han ble statsstipendiat.
Det gav mulighet til å fortsette med å utvikle en teologi som var i samsvar med livserfaringene til folk, gjennom samtalegrupper og en rekke bøker.
Det ble en teologi som var inspirert av Carl Jung og psykologisk bevissthetsutvikling. Dette førte ham til standpunkter som ofte blir kalt «nyreligiøse». Titlene på noen av hans bøker avspeiler hans ønsker for kirken: «Morgendemring: en ny spiritualitet?» «Ny tid – ny åndelighet», «Kristendom mot en ny æon».
Hognestad tok oppgjør med forestillinger om at mennesker trenger syndenes forlatelse; han vil si at de må bli hele. Der kirken snakker om Jesu fødsel, død og oppstandelse som historiske hendinger, vil Hognestad omtale dem som myter og symboler.
Denne utviklingen økte konflikten med kirken, og i 1989 ba Hognestad om å bli løst fra ordinasjonen. Men hans kritikk av dogmer var kombinert med et sterkt forhold til kirkens livsbekreftende ritualer og også kristen mystikk.
I 2000 ble han ordinert på nytt av biskop Rosemarie Köhn til vikarpresttjeneste i Hamar, og han beholdt den til pensjonsalder. Dette ble en god tid for Helge, med kontakt med menighets- og gudstjenesteliv.
Denne perioden var heller ikke uten konflikter, men de ble løst på en god måte.
Helge Hognestad har vært og er en nødvendig kritisk og alternativ stemme i norsk religiøst liv. Med sin kristne spiritualitet har han utvidet rommet i folkekirken slik at mange flere har fått en opplevelse av at de hører hjemme der.
Han fortjener takk og gratulasjoner.
