Ingen nordmann kan mer om Afrika enn Tore Linné Eriksen. Neppe noen har formidlet mer til folk i Norge og Norden om Afrika enn han. I dette, som mye annet, er han en ener. Når han i dag 2. mai feirer sin 75-årsdag, opplever han endelig den hyllesten som han skulle ha hatt for lenge siden. Hans siste bok «Afrika» er et mesterverk, og den har fått stor og fortjent omtale. Men enda viktigere, den er i løpet av fem måneder solgt i et antall på over 6000 og blitt folkelesning. Professoren i historie, utviklingsforskeren og den faglitterære forfatteren viser i denne boka også sin sterke side som folkeopplyser, for boka er både en lærebok og en bok for folk flest om Afrika. Dersom vi ikke var midt i koronatiden, ville jubilanten for resten av året hatt de fleste dagene fulle med foredrag og bokpresentasjoner i Norge og Norden. Den politiske rabulisten fra 1960-årene som er like rød på 75-årsdagen, er blitt en folkekjær forteller.

Med ankomsten av den ironiske distansens trygge boble ble vi generasjonen som fniste bort fremtiden.

Det er Seinfeld sin skyld

KronikkMarte Wulff, artist og aktuell med klimapop-albumet «Ringer i vannet»2. mai 2020

NORMALISERTE EGOISMEN: Den dype satiren i «Seinfeld» gikk mange av oss over hodet og ufarliggjorde de dårlige sidene ved oss selv, skriver Marte Wulff. Her fra en scene i serien, fra venstre: Jason Alexander som George Costanza, Julia Louis-Dreyfus som Elaine Benes og Jerry Seinfeld som «seg selv». FOTO: MONTY BRINTON, NBCUNIVERSAL/GETTY IMAGES NBC

Etter at jegbegynte å lage musikk om klima- og miljøkrisen, har jeg grublet mye på hvorfor jeg hadde så mye motvilje mot å gjøre det. Jeg følte «kallet» lenge før, men det satt langt inne. Hvordan har musikk om en bestemt tematikk fått en litt flau eller irriterende klang ved seg, i alle fall for mange av oss? Selv i dag, som relativt etablert «klimapop»-artist med nettopp det mål å være direkte, må jeg unnskylde for noen av tekstene. I alle fall himle selvironisk med øynene mens jeg synger, som for å si: «Jeg vet at dette kanskje blir litt mye altså.»

Mandag 27. april åpnet frisørene dørene – til kundenes og egen glede. Staten hadde påbudt «korona-yrkesforbud» og stenging. Som kunde trodde jeg at staten selvsagt hadde et annet påbud samtidig – nemlig å betale dagpenger fra dag én. En kort beskjed til Nav om behov for dagpenger skulle ikke skape store byråkratiske problemer (enkeltpersonforetak er registrert). Her dreier det seg om gründere, folk med initiativ og oppdrift, de burde bli tatt vare på. I stedet kom en pinlig opplysning: Frisørene i sine enkeltpersonforetak hadde fått melding om at de første 16 dagene måtte de klare seg uten inntekt! Ville politikere ha akseptert å få månedslønnen halvert?

Helhetstenkeren

Det er Seinfeld sin skyld

Pinlig av staten