For en tid tilbake skrev jeg i denne spalta om dårlige sjefer. De som etterlater seg arr i sjela til sine ansatte. De som hersker over butikkene sine som småkonger, som skriker til 16-åringer for å ha glemt forskjellen mellom avanserte franske blåskimmeloster og mener folk skal jobbe gratis under opplæring. Men rett skal være rett: De motsatte finnes også. Ta Georg, som drev et kjent konditori. Det var ikke nødvendigvis en topp kombinasjon å servere øl til seint på fredager og kaker lørdag morgen. Det gikk som det måtte gå: Jeg forsov meg noe grusomt. Da jeg ringte Georg, skakende av skam og frykt, og sa at jeg skulle hive meg rundt og komme ned så fort jeg klarte, sa han at jeg skulle ta det med ro. «Det er ikke noe poeng i at du kommer hit stressa og oppkava. Ta deg en kopp kaffe. Spis frokost». Det rådet husker jeg den dag i dag (og er bygget ut til en strategi som kalles «kontrollert forsoving», som skal brukes med måte). Så var det fru Smit. Hun var sjef reinhold på en institusjon der jeg og bestevenninna jobbet en sommer. Hun var personlig kristen og innbitt motstander av musikk på oppvaskkjøkkenet. Som hevn spilte vi Marilyn Manson høyt hver fredag når hun hadde fri. Men til tross for steile holdninger var hun en god sjef. Om ikke annet fordi hun klarte å drille fnisete og morgentrøtte 17-åringer i korrekt vasking av dass. Det har kommet godt med. De aller beste «sjefene» var de jeg jobbet hos som hjemmehjelp. Fru B som hadde studert farmasi som en av få kvinner på 1930-tallet og reist verden rundt, som hadde høye standarder og lærte meg verdien av ekte ros. Fru G med papegøyen, som kjederøyka og fortalte røverhistorier om sitt liv som skipskokk, og om sine sjefer. Dagens sjef er ikke så gærn, heller, men hun mangler papegøye.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene