Kun de verste menneskene overlevde den justinianske pesten, skrev en historiker.

«Ingenting skjer uten grunn, verden er ikke prisgitt vilkårlige hendelser», skrev Cassiodorus. Uår og pest måtte ha en dypere forklaring, enten det nå var et tegn på at endetiden allerede var i gang, eller det var en forbigående straff for menneskelig overmot. Prokopius forteller at da sykdommen nådde Konstantinopel, hadde mange mennesker møtt overnaturlige eller demoniske skapninger, som var utkledd som alminnelige folk, og at det var de som spredte pesten. Når man hadde berørt en av dem, fikk man byller på den delen av kroppen som hadde vært i kontakt med dem. På den måten ble pesten knyttet til det monstrøse og fremmede, akkurat slik naturkatastrofenes mest skremmende uttrykk var at de forrykket verdens harmoni og forutsigbarhet. Og om pesten var Guds straff, var den utspekulert: