På vei opp

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

… at verdien av Live Nation, verdens ledende konsertarrangør, stuper etter korona-utbruddet. I løpet av de siste tre ukene har aksjeverdien blitt mer enn halvert, ifølge Music Business Worldwide, med det største fallet i slutten av forrige uke. 20. februar var verdien av Live Nation 16 milliarder dollar, mens nå er vi på 7 milliarder dollar.

… at oppfinnsomheten post covid-19 knapt ser grenser, med musikere og festivaler som leter med lupe etter nye muligheter for å nå ut til folk. Rock Mot Rus, som skulle gått av stabelen på Andøya i begynnelsen av april, satser på å bli verdens første heldigitale festival, Rock Mot Virus. Mens Facebook-siden Brakkesyke 2020 livestreamer konserter med artister som fortjener og trenger vår støtte akkurat nå. Få din live-fix!

… at britene har vært tregere med å oppfatte korona-alvoret enn resten av Europa – og for den del USA, til og med. Mens Norge gikk i hi på torsdag og fredag i forrige uke, forberedte både England og Skottland seg på store arrangementer med titusenvis av mennesker, samtidig som Glastonbury-festivalen gikk ut med annonsering av sin siste headliner: Kendrick Lamar! I juni! Da kan du dra til Somerset å stå tett-i-tett. Eller ikke. EB

Hvem?

Er det egentlig noe annet som er på vei opp akkurat nå enn antallet koronasmitta? Jo da. Pitchfork mener i hvert fall at britisk-japanske Rina Sawayama er «Rising», så da hører vi på dem – sånn omtrent sju år etter at hun singeldebuterte.

Hva?

I fjor var Sawayama support for den oppfinnsomme electropopartisten Charlie XCX på hennes Storbritannia-turné, som gir hundre prosent mening. Og hun er under platekontrakt med samme selskap som The 1975 og Wolf Alice.

Hvor?

Euro-disco-låten «Comme des Garçons (Like the Boys)» ble et slags mini-gjennombrudd i januar, med mer i vente. For det er selvsagt en grunn til at Pitchfork mener at Sawayan er «Rising» nå: debutalbumet som slippes 17. april. EB

Willie Nelson

«First Rose of Spring»

Legacy/Sony Music

Nøyaktig hva vi trenger nå, mer fra en mild legende som herjer med selve konseptet tid og vrenger på de fleste kjente versjoner av hva det vil si å være skapende menneske. 24. april slipper Willie Nelson sitte syttiende (70!) soloalbum, produsert av hans gode buddy Buddy Cannon. Og plata den handler ikke, som sine nærmeste forgjengere, om en noen-og-åtti år gammel texaner som med et smil om kjeften forbereder seg på å dø. Snarere handler «First Rose of Spring» om en ny vår, om å omfavne øyeblikket og sine aller nærmeste. Og coveret?

Albumcoveret er i god Willie-stil ganske gyselig, med en rød rose, sommerfugler og et kvinneansikt med penetrerende øyne. Men minner det ikke om noe? Dets glorete enkelhet får i hvert fall denne mega-fan til å tenke på den helt åpenbart blåere «Stardust», slik man ofte burde tenke på «Stardust». Og ikke minst … høre på «Stardust», Nelsons popstandard-mesterverk fra 1978. Kanskje den fineste plata som finnes, nasal vokal inkludert, og perfekt for både ro, kos, angst, hjemmekontor og karantene. EB

Ryktet forteller

Det er snart vår, dere

Willie Nelson