Leselykke

Jeg vokste opp i en fisker- og småbrukerheim på 1950-tallet, der antallet bøker kunne telles på to hender, og der «unødig lesing» ble sett på med skepsis. Spesielt farlig var romaner. En ting var at de kunne forstyrre nattesøvnen. Verre var det at de lokket til lediggang. Heldigvis (vil jeg si i dag) var jeg i barndommen ofte plaget med sykdom, og derfor ble det heime gjort ett unntak fra lesingens jernlov: når jeg lå til sengs, fikk jeg lov til å lese så mye jeg lystet. Også romanbøker.