Et stykke ut i Elizabeths Strouts nye roman om Olive Kitteridge, «Olive, igjen», går det brått opp for Olive, denne kantete, direkte, litt gretne – og blant lesere: svært avholdte – kvinnen, at hun har levd livet som blind, ikke forstått at hun har vært mor til et morløst barn. Selve innsikten er enestående, rystende, men en slik åpenbaring er også et sikkert tegn på at man har å gjøre med en Strout-roman, som gjerne befolkes av mennesker som i gitte situasjoner forstår noe grunnleggende nytt, noe som kaster om på hele virkelighetsoppfatningen deres.