Jeg trodde jeg skulle skrive om kjærlighetens helende kraft i et menneskeliv, om rikdommen i møtet mellom to elskende, jeg husket nemlig bare brokker og biter av historien om Tristan og Isolde, og særlig slutten: tornebusken som uregjerlig vokser fra Tristans grav til Isoldes – som et slags vitne om den dype forbindelsen mellom de to. Sånn går det, har jeg av og til tenkt, når man retter sin kjærlighet et sted den har gjenklang. Du med meg, jeg med deg.