I en eske ved siden av sengen min har jeg et bilde. Jeg er ikke sikker på hvordan det havnet der, antakelig stappet jeg det ned da jeg ryddet rommet, og nå ligger bildet der sammen med ørepropper, nattkrem, en sovemaske; når jeg ligger våken, åpner jeg esken. Faren min er nesten sytti år og har nylig blitt operert for kreft, men på bildet er han ung, med melkehvit hud, fregner, tykt rødbrunt hår. Han hviler hodet på magen min. Øynene hans er lukket, mine er åpne; vi er så glade der vi ligger på gulvteppet. Det er bare oss to, men samtidig må noen ha tatt bildet. Noen var der, gledet seg over å se på oss, ville ta del i øyeblikket. Det går opp for meg nå, akkurat nå når jeg skriver, at det ikke er et bilde av faren min jeg har. Det er et bilde av oss tre – moren min, faren min og meg – en liten familie; den nærheten vi en gang hadde.