Eg er luta lei av å høyre og lesa om «radikalisering» i samband med dei forvilla personane som har meldt seg til blodig teneste for terrororganisasjonar. Det er på høg tid å gjenreise radikal som eit ord ein kan vera stolt av å identifisere seg med. Å vera radikal er å gå til rota av noko, å ha som eit skinande mål politiske og sosiale endringar – i kampen for eit samfunn tufta på rettferd og menneskeverd.
Ingmar Bergman forsøkte å skrive seg fram til en forståelse av sine egne foreldre.
Noko eige: På radikalt vis utfordrar Cecilie Løveid alt som har stivna i språket.
Dikt og tekster 1968–2000
Litteratur
Kolon 2019, 306 sider
Cecilie Løveid er det naturlege geniet i norsk litteratur. 16–17 år gammal debuterer ho, på slutten av 1960-talet, med dikt i ulike aviser, tidsskrift og antologiar. Dette er tekstar som på radikalt vis utfordrar den etablerte forståinga av kva eit dikt er eller kan vera. Ikkje sjeldan eksisterer dei i grenselandet mellom dikt og prosa. Eit av dei er til dømes stilt opp som susjett til ein roman, i stikkords form, fordelt på ti kapittel. Fleire av dei er dramatiske monologar, det vil seia dikt der den som fører ordet heilt tydeleg er nokon annan enn forfattaren.