Nå er tiden her, på jobben, i partiene, i idrettslaget og organisasjonene, på Stortinget og alle andre steder hvor menn og kvinner møtes for å feire julen og et nytt år. Festene vi gleder oss til, pynter oss til og festene noen av oss kanskje har et minne om som en fest som ikke ble helt slik du egentlig hadde håpet på. Men som i stedet ble en fest du aldri kommer til å glemme.
På Visa for Music i Rabat spiller artister fra Afrika og Midtøsten, som marokkanske Soukaina Fahsi, for å komme seg til europeiske scener.
Stor fusjonsvilje i Rabat: Men bransjefestivalen for Midtøsten og Afrika er likevel ikke helt fristilt fra lokal kulturpolitikk.
Med personlig støtte fra den marokkanske kongen skal afrikanske artister spille seg til europeiske scener. Visa for Music er både plattform og portvokter.
Det var ingen åndelig åpenbaring, har jeg sagt i etterkant. Det var en fysisk erfaring. Som om det egentlig var noe skille, der jeg sto omfavnet av lyden fra murer med nesten tusen års historie i seg. Jeg var tilbake i Kasbah des Oudayas. Et sted jeg minnes med glede fra den gang jeg hadde marokkansk etternavn og svigerfamilie bare en kjøretur unna denne andalusiske hagen. Et stille rom plassert midt inne i et festningsverk med utsikt mot Atlanterhavet. Eller jeg mintes det som stille. Det kan være derfor jeg lyttet noe annerledes da den ble brutt, den stillheten som strengt tatt befant seg mest på min innside.