Endelig er tida inne for å dra krakken bortåt glaset og klage på at det snart er jul. For det er det som holder oss sammen, ei felles misnøye over alt stresset ved det som liksom skal være hygge og kos.
Akkurat nå
Førjulstid
I dag kom den første snøen. Himmelen har sprunget lekk, og lyset drysser ned. Jeg sitter ved vinduet og ser de hvite fnuggene danse i lange buer, fram og tilbake, som om de ser seg om før de legger seg til ro. De har aldri vært her før og har nok aldri hørt om snøen som falt i fjor. Jeg forsøker å følge de fallende fjonene med blikket, men blir svimmel. Ennå er det noen pjuskete blad igjen på trærne, som har fått hvitt drømmestøv drysset over seg. Nå henger de som små, kinesiske lamper, tente til ære for den første snødagen.