Åpningen av grenseovergangene i Berlin 9. november 1989 er blitt stående som selve symbolet på kommunismens endelikt i Europa. 30 år seinere er det helt andre utviklingstrekk som preger Europa og mange andre deler av verden.
– Vi har reist tilbake til en tid der politikere bygger murer for å skape frykt og splittelse, sier Nick Buxton fra tankesmia Transnational Institute.
USAs president Donald Trump er en forkjemper for grensemurer. Han ønsker seg en kraftig utvidelse av murene og barrierene langs USAs grense mot Mexico for å hindre smugling og ulovlig innvandring.
Også i Øst-Europa har myndighetene bygget piggtrådgjerder og murer for å stanse migranter. Italias tidligere innenriksminister Matteo Salvini nektet redningsfartøyer å gå i land, og på den okkuperte palestinske Vestbredden har Israel bygget en mur som skal hindre palestinere i å ta seg inn i Israel.
Det finnes rundt 40.000 kilometer med murer i verden som skal hindre mennesker å passere, ifølge Elisabeth Vallet ved Universitetet i Quebec i Canada.
Dette tilsvarer hele jordas omkrets, og den samlede lengda har økt kraftig de siste 20 årene.
USA har innført nye, omfattende tollmurer mot Kina. Og brexit kan komme til å bremse handel mellom Storbritannia og EU.
– Globaliseringen skapte to bevegelser: én i retning åpenhet, og én bevegelse mot lukkethet, sier Vallet.
Etter jernteppets fall forestilte mange seg en grenseløs verden hvor stater ville bli mindre viktig. Kritikere mener i dag at det var en feilslått visjon.
Hva og hvor mye kan rettferdiggjøres av viljen til å oppdra? Jesús Alcalá om NRKs manipulering av årets skolevalg.
Jesús Alcalá
TENKEBOKSEN: Rektor ved Lillestrøm videregående skole Øivind Sørlie (bak) og tre elever fra skolen var til stede under behandlingen av Folkeopplysningens valgmanipulering i Kringkastingsrådet. I forgrunnen kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og Kringkastingsrådets leder Julie Brodtkorb. FOTO: HEIKO JUNGE, NTB SCANPIX Heiko Junge
Jeg leser dokumentene om NRKs eksperiment på Lillestrøm videregående skole. Her finner vi blant annet åtte måneder med korrespondanse mellom skolen og de som står bak programmet Folkeopplysningen. Det er en stor bunke e-poster, med et innhold som vekker både forbauselse og forferdelse. Men ikke hos Folkeopplysningen, NRK, skolens rektor, noen lærere eller de syv-åtte representantene for Akershus fylkeskommune med kjennskap til «eksperimentet». Til slutt bøyde alle seg for den mediale arrogansen.
Det er mandag 11. februar 2019. Fortsatt mener juristene til Akershus fylkeskommune at det kan settes spørsmålstegn ved eksperimentet til Folkeopplysningen. Fortsatt vil Fylkesadvokaten at rektoren skal forsikre seg helt om det endelige forbeholdet om hva som kan vises. I forvaltningen anes en viss motvilje. Og så får rektor Øivind Sørlie en e-post fra sjefen for selskapet som produserer Folkeopplysningen: «Det hadde vært fint om vi fikk litt hjelp fra skolen til å single ut noen elever (8-10 stykker) som kunne vært aktuelle å intervjue og kanskje følge litt nærmere enn andre. Det bør være elever som representerer litt forskjellige typer, både når det gjelder interesser, stil og ikke minst tilnærming til politiske spørsmål. Alle trenger heller ikke være politisk interessert, det er også interessant for oss å filme noen som ikke har noen politisk interesse i den hele tatt, og veldig gjerne noen som ikke aner hvor de står, som faktisk vil måtte ta et valg».
Hvem ville ikke stille seg undrende til en slik forespørsel? Hvem kan unngå å forstå det lovstridige i at skolen gjør et slikt utvalg?
Men rektor er ikke bekymret. Han sier at javisst, vi skal hjelpe dere. Han oppfordrer Folkeopplysningen til å ta kontakt med avdelingsleder for samfunnsfag og økonomi eller avdelingsleder for medier og kommunikasjon.
Det går om lag 900 elever på Lillestrøm videregående skole. Hvordan går man fram for å «single ut» åtte eller ti som «representerer litt forskjellige typer» blant disse hundretalls elevene, åtte eller ti som har ulike «interesser» og ulik «stil» og ulik «politisk tilnærming»? Hvordan foregår det når lærerne skal peke ut elever som «ikke har noen politisk interesse i det hele tatt» eller som ikke «aner hvor de står»? Jeg vet ikke, for ingen av de ansvarlige vil svare på spørsmålene mine. Men jeg kan gjøre meg noen tanker. Hver dag treffer lærerne sine elever, hører hva de sier, noterer hvordan de opptrer, leser hva de skriver. Det diskuteres i klasserommet. Samtaler utspinner seg. Det sladres. Det er tross alt ikke så vanskelig å sette sammen lista.
Tenårige skolejenter og tenårige skolegutter listes opp etter hvilke politiske vurderinger de har, hvilken personlighetstype de tilhører, hvor politisk interesserte de er, hvor kunnskapsrike eller kunnskapsløse de er med hensyn til samfunn og politikk.
Både avdelingsleder for samfunnsfag og økonomi og avdelingsleder for medier og kommunikasjon tok på seg å gjøre utvalget. Begge har tett kontakt med Folkeopplysningen, først og fremst regissør Anders Haavie. Begge er ivrige etter å hjelpe. Når Anders Haavie gjør som rektoren har sagt og henvender seg direkte til de to for å få navn på de helt uvitende elevene som skal singles ut, tar det bare en kort stund før den ene avdelingslederen sender et svar på e-post: «Jeg skal finne noen elever dere kan prate med. Hvor mange omtrent trenger du?» (25. februar). Jeg trenger rundt ti stykker, svarer Haavie, som er opptatt av at avdelingslederen ikke glemmer «noen som ikke er veldig interessert i politikk».
Hvor mange omtrent trenger du … rundt ti stykker. Språket minner om det selgere og kjøpere bruker. Etter et par dager er utvalget klappet og klart.
En gang, to ganger, tre, sju, femten, tjue ganger … Jeg går i surr når jeg forsøker å få et overblikk over alle de gangene rektoren og de to avdelingslederne skynder seg å oppfylle ønsker fra Folkeopplysningen.
«Kunne rektor Sørlie skrive denne begrunnelsen uten å rødme av skam?»
Tirsdag 19. mars. Om tre dager skal elevene streike for klimaet. Folkeopplysningen vil vite navnet på noen av de elevene som har tenkt å streike. Avdelingsleder for samfunnsfag og økonomi er usikker, men lover å undersøke saken: «Jeg tror det er noen elever som skal delta i streiken. Kan høre litt med elevrådet om hva de har tenkt. Holder deg oppdatert!». Hun gjør det og kommer tilbake til Anders Haavie: «Jeg har vært i kontakt med elevrådsleder og han visste ikke veldig mye. Men det jeg har funnet ut er at det er et arrangement opprettet på FB av noen elever som pr nå har 242 interesserte. De skal streike i aulaen på skolen enten fra kl. 08.00-10.00 eller fra kl. 10.00-11.00. Litt usikkert. Det er nok en del som også reiser til Oslo på streik og jeg har navn på en elev som skal dit» (e-post 20. mars).
Nå vil Haavie få navnet på eleven som skal delta i klimastreiken i Oslo. Det får han. Han får også opplysninger om hvordan eleven kan nås.
Mandag 20. mai. Folkeopplysningen vil snakke politikk med noen elever som man har tatt et bilde av. «Hei…prat om politikk med følgende gjeng», skriver Anders Haavie til avdelingsleder for samfunnsfag og økonomi og legger ved et bilde. Han vil at skolen identifisere gjengen – fire elever. Avledningsleder svarer: «Jeg vet ikke navnet på alle fire, men har sendt bildene videre til trinnansvarlig for trinnene. Gir deg oppdatering i morgen». Snart er de fire identifisert.
Privat spaning. Detektivarbeid. Sladder. Ingenting bør være mer fremmed for en respektfull og ansvarlig lærer enn å spane på elevene, snoke i hva de driver med og spre sladder og integritetskrenkende opplysninger om dem. En lærers etikk innbefatter taushetsplikt.
Så hvordan resonnerte avdelingsleder da de utleverte sine elever? Jeg spurte, og den ene avdelingslederen svarte: «Hei, For videre informasjon viser jeg til rektors uttalelse hos koordineringsutvalget på Akershus Fylkeskommunes hjemmeside». Den andre svarte: «Ytterligere spørsmål må rettes til Rektor Øivind Sørlie».
Jeg spurte rektoren, som svarte at det han hadde å si, hadde han allerede sagt i sin uttalelse til koordineringsutvalget. Men i denne uttalelsen ble det sagt absolutt ingenting om de spørsmålene jeg ønsket svar på. Så jeg henvendte meg på nytt til de to avdelingslederne. Den ene svarte: «Jeg har ikke noe ytterligere kommentarer utover rektors uttalelse som ligger ute og som du allerede har lest». Den andre svarte ikke.
Så vidt jeg har kunnet finne ut, stemmer rektorens opplysning – kanskje med ett unntak – at ingen andre enn han selv hadde kjennskap til «eksperimentet». Unntaket er assisterende rektor. Her og der i dokumentene kan man finne opplysninger om at også assisterende rektor visste hva som foregikk. Selv sier hun dette til meg: «Jeg kjente ikke til den egentlige hensikten med programmet. Rektor orienterte ved en anledning om at det var noe mer som lå i prosjektet uten å spesifisere det nærmere.»
Jeg tror henne på hennes ord, men jeg lurer på hvorfor hun ikke forhørte seg nærmere om hva rektoren mente med at det var noe mer som lå i prosjektet. Hvorfor krevde hun ikke helt enkelt å få vite det? Rektorens antydning var jo mildt sagt oppsiktsvekkende.
Lærerne var altså i god tro. Men det var ikke rektor Øivind Sørlie. Han inngikk en hemmelig avtale og aksepterte dermed å gå bak ryggen på sine kolleger. Helt til det siste gjør han nøyaktig det Folkeopplysningen vil at han skal gjøre.
Skolemøtet 4. september – da «eksperimentet» ble avslørt – ble filmet av både elevene fra medielinjen og NRKs team. Da elevene straks etter møtet la ut sin film på Youtube, gikk Folkeopplysningen i taket. Man tok kontakt med rektor og forlangte at spredningen av filmen skulle stoppes. Man ringte også til avdelingsleder for medier og kommunikasjon, men fikk ikke tak i ham. I stedet ble det skrevet en desperat e-post: «HASTER!! Video fra arrangementet i dag.» Her kan vi lese: «Får ikke tak i deg på telefon. VG har del lenke til youtube-streamingen fra arrangementet i dag. Denne bør tas ned. Snakket akkurat med rektor Sørlie om det, men tenkte å melde deg direkte også.»
Og ja da, rektoren stoppet videoen, akkurat som han ble bedt om. Når jeg nå ber om tilgang til videoen, avslår han min begjæring. Begrunnelse er at videoen er et «organinternt dokument» som «ble utarbeidet for bruk i undervisning» og som inneholder svært sensitive «taushetsbelagte opplysninger». Rektor skriver: «Generelt mener skolen at elever i en opplæringssituasjon eksponerer sine personkarakteristikker, holdninger, og evner til sosialt samspill og innlæring. Dette er opplysninger som er egnet til å utlevere elevene og som skolen dermed vurderer vil være taushetsbelagte, jf. rettleiar til offentleglova s. 79. Ved vurderingen er det også sett hen til at opplysningene er gitt i en sammenheng (opplæringssituasjon) der elevene må kunne ha tillit til at deres oppførsel og ytringer i hovedsak ikke blir meddelt annen enn lærere og medelever. Utlevering av en video som viser elevene i en opplæringssituasjon er egnet til å skade denne tilliten og dermed også til å vanskeliggjøre opplæringen. I den omhandlede videoen er det også elever som ytrer seg om politiske tanker og holdninger. Dette er opplysninger som klart er underlagt taushetsplikt, jf. rettleiar til offentleglova s. 8»
Kunne han skrive denne begrunnelsen uten å rødme av skam? Han som fulgte alle ønsker fra Folkeopplysningen om hjelp med å «single ut» elever etter politiske holdninger og politiske interesser!
Vi gjorde det vi gjorde fordi «folk vet for lite om manipulering», forklarte NRK etter at «eksperimentet» ble avslørt.
Man skulle altså opplyse folk, bevisstgjøre de godtroende. Gjorde man det? Nådde man dem man ville nå?
Skolen gjennomførte to opinions- og holdningsundersøkelser på oppdrag av Folkeopplysningen. Undersøkelsene ble gjort 11. mars og 28. august. Begge ble gjort ved hjelp av It’s Learning. Slik jeg ser det, kan ikke en skole drive slike undersøkelser, på oppdrag fra en ekstern part. Og absolutt ikke gjennom It’s Learning, som hører til det interne arbeidet til skolen. Uansett: Ved den første undersøkelsen svarte bare 117 av 1258 brukere med adgang til den. Svarprosenten var altså 9,30 prosent. På den andre undersøkelsen svarte 79 av 1294 brukere. En svarprosent på 6,10 prosent.
En så ekstremt lav deltakelse forteller selvsagt ingenting om Folkeopplysningens eksperiment, med falske nyheter og manipulasjoner, hadde noen påvirkningskraft.
Folkeopplysningen opprettet blant annet en falsk Facebook-konto, «Klimastreik Lillestrøm». Kontoen ble brukt for at «spre Sp-vennlige klimasaker». En av dem først fulgte siden, var Gabriel Kielland, talsperson for lokallaget av Miljøpartiet de Grønne. Han har fortalt meg at han som medlem av Miljøpartiet syntes at det føltes naturlig å følge en facebookgruppe med den orienteringen. Også andre MDG-tilhengere han kjente, fulgte den. Men etter hvert syntes Kielland at «Klimastreik Lillestrøm» var uinteressant. Det var ingen diskusjoner der. Da Folkeopplysningens eksperiment ble avslørt, så han nærmere på hvem som hadde vært med. Det viste seg at «halvparten av dem som hadde gitt likes var partikolleger. Ingen av disse var tilknyttet skolen». Alle hadde etter hvert reagert på samme måte: Det som ble tatt opp, var tåpelig. «Gruppen hadde også svært liten spredning i forhold til hvor mange jeg ville anta var opptatt av temaet».
Det er lett å være enig. De spørsmålene Folkeopplysningen valgte for å forsøke å påvirke elevene, og den måten spørsmålene ble fremmet på, lå på et nærmest komisk lavt nivå.
På Lillestrøm videregående skole kan man ta en såkalt Baccalauréat international (IB), godkjendt av den prestisjetunge internasjonale skoleorganisasjonen Associations d’écoles du monde de l’IB. Disse skolen skal arbeide for å få elevene å utvikles til reflekterende individer med engasjement i samfunns- og fredsspørsmål. Elevene skal oppmuntres til å bry seg om sine medmennesker og å si nei til floskler og klisjeer. To ukrenkelige prinsipper skal styre skolene: intégrité et honnêteté. Moralsk integritet og oppriktighet. Jeg tror Lillestrøm videregående skole fortjener sitt medlemskap i Associations d’écoles du monde de l’IB. Det er i det minste det inntrykkene jeg får når jeg leser om hva elevene studerer og hva lærerne gjør for både elevenes dannelse og utdannelse. Ikke minst derfor er Folkeopplysningens eksperiment en rein fornærmelse.
Oversatt av Lars Nygaard.
Kringla HeimsinsAntikken
Senantikkens supermenn
Stylittene tilbrakte livet på toppen av en søyle.
Christine Amadou
Da pilegrimen Ludolf fra Sudheim kom til Syria på 1200-tallet, kunne han med forundring fastslå at «her er det ikke keisere av stein på toppen av søylene, men eneboere.» Stylittene, eller søylehelgenene, var et fenomen som startet med Symeon Stylitten på 400-tallet og til langt etter middelalderen var det asketer som etterliknet ham: De tilbrakte livet på toppen av en søyle.
Stylittene er blitt kalt den tidlige kristendommens ekstremister og supermenn. I en kultur der selvkontroll og askese ble verdsatt høyere enn atletiske eller militære ferdigheter, framsto et slikt liv i bønn og total forsakelse som mirakuløst.
Utfordret teologer
Fenomenet oppsto og ble først og fremst videreført i Syria, men den første stylitten ble raskt kjent over hele kristenheten: «alle romerske undersåtter kjente ham [Symeon], og han er berømt blant persere, medere og etiopiere,» skriver den greske forfatteren Theodoret. I ettertid har den spektakulære og nesten ubegripelige posisjonen fascinert så forskjellige mennesker som dikteren Lord Tennysson og filmskaperen Louis Bunuel, og søylehelgener har vært et populært ikonografisk motiv i 1500 år. Men samtidig har de utfordret teologer og historikere. Hva var grunnen til at Symeon først valgte et slikt liv? Hvordan passer søylehelgenene inn i en bredere fortelling om asketer og klosterliv i den tidlige kristendommen? Og ikke minst, hvilket inntrykk gjorde de på menneskene som så dem?
På 1960- og 1970-tallet oppsto en ny interesse for senantikkens asketer. Den var drevet frem av historikere som gjerne anvendte antropologiske metoder, og av franske tenkere som Michel Foucault og Roland Barthes som egentlig ikke var spesialister på denne perioden, men som ønsket å studere de første kristne klostrene og asketiske livsformene som en måte å leve sammen på. I en slik sammenheng var søylehelgenene mindre interessante. De inngikk tilsynelatende ikke i noe fellesskap, men hadde tvert imot hevet seg over menneskenes liv for å nærme seg englenes. Men historien deres hører med, og den handler faktisk også om et forhold til mennesker, ikke bare til himmelen.
Utholdenhetskunst
Symeon Stylittens liv er beskrevet av tre forskjellige forfattere som alle hadde sett og opplevd ham. To greske og en syrisk tekst forteller mye av det samme, og noe av det mest iøynefallende de beskriver, er alle menneskene som til enhver tid befant seg ved foten av søylen. Symeons liv utspilte seg ikke i splendid isolation, men derimot i stadig kontakt med andre. Symeon levde ikke i et jevnbyrdig fellesskap med andre, men opptrådte som profet, helbreder og forkynner fra toppen av sin 18 meter høye søyle. Forholdet mellom ham og dem som oppsøkte og betraktet ham, likner på en måte på dynamikken mellom publikum og en performancekunstner eller en som utøver av en form for utholdenhetskunst. De tre biografiene om Symeon legger nemlig alle vekt på det som skjer mellom ham og flokken av mennesker, av hvordan tilskuerne forholdt seg til ham, og hva møtet med, og synet av, ham gjorde med dem.
TALTE FRA HØYDEN: Symeon Stylitten opptrådte som profet, helbreder og forkynner fra toppen av en 18 meter høy søyle. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
En attraksjon
Symeon ble født rundt 390 i Kilikia, grenseområdet mellom Tyrkia og Syria. Som helt ung gutt ønsket han å vie seg til et gudfryktig eneboerliv og oppsøkte en gruppe asketer i ødemarken. Fortellingene om ham legger vekt på at han allerede der presset grensene for hva kroppen kunne tåle, han spiste minimalt og bandt et belte av stikkende palmeblader så hardt om livet at det gnagde seg inn i huden. Etter noen år forlot han det lille klostersamfunnet og installerte seg alene på en fjelltopp. Han fikk laget en jernlenke med en stor stein i den ene enden som han knyttet fast i hans høyre fot, så «selv om han hadde villet, kunne han ikke forlate fjelltoppen.» Han ble snart en attraksjon, folk strømmet til for å få helbredelse og bli velsignet ved å berøre ham. Etter hvert ble det for mye, og han bestemte seg for å flytte opp på en søyle.
«For han drømte om å fly mot himmelen og forlate dette jordiske livet.» Han startet med en relativt lav søyle, men steg høyere og høyere opp og endte på toppen av en søyle som biografene angir til 18 meter. På toppen av den hadde han en plattform der han beveget seg omkring, men først og fremst sto han stille, oppreist, og ba. Natt og dag sto han så alle kunne se ham. «Flere av dem som har vært der har telt bøyningene hans og en gang tellet en som var sammen med meg 1440, men da kom han ut av tellingen. Når han bøyer seg berører han bestandig tærne sine med pannen. Magen hans, som bare får mat – og lite – en gang i uken, gjør det lett for ham å krumme ryggen.», skriver Theodoret.
Stred mot forestillinger
Men dette var ikke noe ensomt liv, selv om han slapp den direkte berøringen fra pilegrimer og beundrere. Folk flokket seg om ham, de kom, skal vi tro biografiene, fra hele Syria og fra Persia, ikke bare kristne, men alle folkeslag. Og høyt der oppe fra søylen holdt han en preken om dagen, han helbredet sykdommer, varslet om pest, jordskjelv og sykdommer, meklet i private tvister og i politiske konflikter. Han opptrådte med de samme funksjonene som de førkristne oraklene, som senantikkhistorikeren Peter Brown har skrevet at ga «en blanding av ekteskapsrådgivning og karriereveiledning, medisinsk hjelp og nyhetsoppdateringer.»
Men denne første stylitten hadde en funksjon som gikk langt utover denne orakel- eller fyrtårnrollen. Han var et paradoks, han stred mot alle forestillinger eller forventninger om hva et menneske var og hva som var menneskelig mulig. Biografene legger ikke skjul på at folk strømmet til for å se «dette merkelige skuet», men når de først kom, ble de fjetret og numne: I en tekst beskrives Symeon som en byggmester som bar hele skaperverket på skuldrene, bønnene hans var som bjelkene i et kjempebygg.
Daniel i Konstantinopel
Symeon fikk mange etterfølgere. En av dem, Daniel, sto like utenfor Konstantinopel. I 475 var det store konflikter i keiserpalasset der keiser Basiliskos ble anklaget for å motarbeide kirkens lære. Da gikk Daniel til det drastiske skritt å forlate søylen for å irettesette makthaverne. Beskrivelsene av hans inntog i byen forteller om autoriteten søylehelgenen hadde, som mellommenn mellom himmel og jord og som bevis på hvilke overvinnelser som kunne være menneskelig mulig. Men også, som pilegrimen Ludolf bemerket, som levende statuer.
