Oppe i Trondhjem støtte jeg på en gammel barndomsvenn i Nordre gate. Det er der og på Bakklandet man treffer kjente i byen. Men det var noe merkelig; han smilte ikke, jo, han smilte med øynene, men åpnet ikke kjeften. Da han snakket, åpenbarte det seg en delvis tannløs kjeft med noen svart og hvite stubber innimellom. Kort fortalt fikk jeg høre at han og kjerringa skulle bli tannturister til Ungarn. Det var billigere med reise, opphold og behandling enn å oppsøke en tannlege i Trondhjem.