På Sørlandet var kirken det store samlingspunktet. Som barn satt jeg ufrivillig på kalde kirkebenker, men ventet ivrig på alle kakene som ble servert på kirkekaffen i menighet salen etter gudstjenesten. Endelig var det min tur! Blant skravlende bygdekjerringer fråtset jeg i kringle, rullekake og sjokoladekake, helt til de strenge damene mente at jeg hadde spist nok. Men det var bedehus for ivrige barn, uten kake og lek. Vi fikk lov å tegne under nøye overvåking. Jeg strittet imot, egenrådig og sta. Så ble jeg gammel nok til å bli speider, der var det bare pinnebrød å få. Vi var for det meste i skogen, på vandring og observasjon helt til vi fikk oppdrag i kirken.