Perspektiv

Jeg har vært utafor og mindreverdig hele livet fordi jeg aldri hadde vært i Italia. Så dro jeg dit. Hva er det for et land!? Er det ikke egentlig en slags blanding av masse andre land bare med pasta og sprit til lunsj? Og et matinntakssystem så rigid at vi burde sende hele gjengen en tur til Finn Skårderud? For å være landet futurismen oppstod i, er de bemerkelsesverdig treige og tilbakelente. Unntatt dem som kjører store biler i trange gater.
Ok, litt mindre middelmådig standupkomiker i monitor. Italia er ganske digg. For det første er språket veldig morsomt. Jeg trodde det var tull da jeg måtte vise passporto på aeroporto.
Det er noe besnærende tiltrekkende med en hel nasjon som later som om det ikke finnes andre språk enn sitt eget. Jeg tror jeg ble litt forelska i personen i kassa som så strengt på meg og sa «BORSA!» da jeg sto med en haug av varer og lagde bærebevegelser med begge armene mens jeg smilte med åpen munn. Å se en dubba versjon av «Taken» ble også som å se den for første gang, og ikke tjuefjerde. Dramatiske greier.
Også tror jeg egentlig at vi lagde Italia for å ha et sted å kunne trøkke i oss så mye karbo som en ikke skulle tro at var mulig uten å måtte dusje av seg skammen etterpå. Mest fordi varmtvannet tar slutt etter ett og et halvt minutt, men også fordi alle gjør det. Og det alle gjør er som kjent greit. Ja til mer karbo og sprit før klokka to i fellesskap. Det var også veldig mange hyggelige katter der, så de hang jeg mye med.
Jo, det er sant at jeg har vært i Italia selv om jeg ikke forteller om alle de eldgamle greiene og malinga på veggene i den kirka og sånn. Det ble bare dessverre ikke plass til det akkurat nå.
Amøbe