I kapittel 66, ’En ny besettelse’, av Kaj Skagens selvbiografi «Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949–2019» blir den etter hvert 42 år gamle poeten, romanforfatteren og essayisten pappa for andre gang. Situasjonen er velkjent for skrivende mennesker: den nye gjøkungen som skyver alt annet, og særlig boken man brenner etter å få ferdig, ut av reiret. For Skagen er den nyfødte, en datter, ikke bare en hjelpeløs menneskeskapning med høyst konkrete behov som det er foreldrenes like privilegerte som forbannede plikt å tilfredsstille, men «en tilsynekomst av det transcendente», «et hellig vesen» som det er hans oppgave å verne mot en grunnfalsk verden. Samtidig møter han i en drøm Ingmar Bergman som sier til ham: «En eneste gang ser mennesket sitt liv. Du er forfatter, det er din formel. Bli der, eller det går deg ille.» Slik blir hverdagen som familiefar ikke bare en praktisk utfordring, men et eksistensielt drama der selve overlevelsen som kunstner står på spill.