En augustkveld etter middag i lav høstsol tok jeg med den minste ungen på en spontan bytur hjemmefra, vi gikk ned gjennom gamlebyen, passerte klosterruinene ved St. Hallvardsgate og Ladegården, vi snakket om bispedømmer og kongedømmer og om Oslo, som bare var for en liten landsby å regne for tusen år siden, i hvert fall etter dagens målestokk, vi snakket om svartedauden og om bybranner og om hva i all verden dette St. står for, helgener, martyrer og middelalder, og ungen hoppet og spratt mellom ruinene og sa begeistret at ruiner nesten er det samme som labyrinter, og at labyrinter var det beste hun visste, bare man kom seg ut av dem. En flokk med trekkfugler flakset over oss på vei sørover, og vi fortsatte å traske nedover mot sentrum, vi snakket om trekkfugler og årstider og om hvor fuglene er på vei, til England, Etiopia, Sahara, vi passerte togskinner og ombyggingskaoset ved Follobanen og gikk langs en ombygd, midlertidig rundkjøring, ungen sa at hun hadde lært at svaler kan holde seg på vingene i tre år, og før vi visste ordet av det sto Bjørvika foran oss, med heisekraner, byggegjerder, Lambda, millionboliger, og vi snakket om at én enkelt svale kan legge ut på en flytur i tre år, og at det jammen er omtrent like lang tid som det tar å forvandle en bydel. Det er ikke så verst her, men flere av husene bør være i marmor, sa ungen, for det er deiligst å ta på, og vi kjøpte en is og gikk over Operataket og snakket om hva marmor var laget av, og at den i hvert fall var veldig gammel, omdannet fra kalkstein som har smeltet og blitt til stein igjen og som har ligget tusenvis av år i fjellet, isen smeltet nedover hendene på ungen. Da vi kom hjem kjente vi høstvinden blåse, og vi snakket om at tida av og til er så tydelig at vi nesten kan kjenne den. Spurven