Nest etter en låt av rockegruppa Suede er uflidde folk det første jeg tenker på når jeg hører ordet trash. Typisk overvektig amerikaner i joggedress foran tv-en i campingvogna der han bor. Og akkurat som det finnes forklaringer på hvordan han har havnet der, finnes det grunner til at jeg selv føler meg trash for tida. Livet i pappaperm bidrar nemlig til noen solide utslag på trashometeret. Man må opp etter for lite søvn og møter et trøtt tryne med blå ringer under øynene i speilet – hvis man i det hele tatt rekker noe møte med et speil. Det hender at både dusj, barbering og tannpuss må vente når en utålmodig baby er lei av alt annet og krabber faretruende fort mot dobørsten, fordi man vet at den lille er tilbøyelig til å spise på hva som helst. Dette inntreffer gjerne omtrent når man har gjort unna det viktigste på do selv. Det er heldigvis et stykke igjen til å sprenge trashometeret med å gjøre sitt fornødne i buksa. Men det betyr ikke at klærne er rene av den grunn. Under frokosten hersker det ingen enighet om hvor maten helst skal. En grøtskje blir fort til en katapult, og dermed sitter flekken godt i joggebuksa, som for øvrig har erstattet den trange jeansen det er altfor slitsomt å bøye seg ned til krabbende babyer med. Så går det slag i slag til man må ut og trille babyen i søvn, og der går man da – med sovesveis, tredagersbart, flekkete joggedress og lurer på om det er kroppen eller pusten som lukter verst. Og trøstespiser en is for å sørge for vekta i samme slengen. Alt dette er nok et gode for den norske kjernefamilien. For i en tid der ens attraktivitet hjemme kun måles etter hvor godt man tar seg av babyen, et det er nok tryggest å unngå mer vanlige tilnærmelser når man er ute blant folk.