Det skammes for tida. Og godt er det. Etter en periode der #skamløshet sto høyt på agendaen, må den kosmiske skambalansen rettes opp – og for en gangs skyld handler det om ting vi kan noe for. Flyskam, kjøttskam, shoppeskam, bilskam, kjør på, keep ‘em coming. Alt det vi driver med fordi vi er verdt det, fordi vi er frie, fordi vi mener vel mens vi brenner opp kloden.
Hvis ikke
Hvis det ikke var slik at alt stod på spill, ville jeg blitt rasende. Nå tenker jeg: hva skal jeg skrive, og hva skal jeg gjøre når jeg ikke skriver, spiser og sover. Hvis det ikke var slik at jeg var forbundet med det som står på spill, ville jeg skrevet, og skrevet enda mer, og lykkelig trodd på en leser, kanskje også om noen tiår. Nå tenker jeg, hvem vil lese om noen tiår, hvem vil skille bokstav fra bokstav i været, hvor vil det finnes stillhet og hus å sitte i, hvor vil solen ikke blende øynene som vender seg mot den hvite siden, hvor fuktbestandig vil papiret være, for ikke å nevne heten, og hvor i verden, skjønt kanskje her hos oss, vil elektrisiteten til datamaskinen være pålitelig. Syn, bok, datamaskin er skjøre realiteter, forstyrrbare. Alt dette kan ikke-finnes.