Jo, det er sant. Det var det med travtips. At det går an å rote sånn. Som tankene flyr – et underlig uttrykk, egentlig, det er vel mer som om de styrter, det ville jo vært temmelig farlig i luftrommet dersom fly oppførte seg så uberegnelig som tankene gjør etter hvert som man har levd en stund og hatt så mange av dem at den ene tar den andre, eller, «tar» er vel også ukorrekt, det er jo ikke som om den forrige tanken rappes av den neste og brukes til noe, heller mer som om den kjøres ned, den blir i hvert fall borte på en måte, kanskje det heller burde hete at tankene kolliderer – når man sitter her og har god tid – ja, for det er jo ikke til å komme unna at det er stille og rolig for tiden, det er ikke det, ikke det at jeg klager, tvert imot, det har vært mer enn nok støy og ståk, ja, det må jeg virkelig si, selv i en så vidt liten grend som her oppe er det ikke fritt for at det her gått for seg til tider. det skal være visst, og ikke minst den tiden han Knut satt utpå «sjøen», som han kalte det, selv om det vel egentlig ikke er mer enn et tjern, «pytten», som vi begynte å kalle den, eller «sølepytten til Knut», men der satt han altså, med altfor stor påhengsmotor, og ertet på seg alt og alle med pralingen sin og rusingen av motoren, som bråkte som en romrakett, for det var jo ikke akkurat dypt der, så han måtte heise propellen litt opp av vannet, noe som ikke akkurat demper lyden, som alle vet – eller vel i hvert fall kan tenke seg, det er jo klart at den bråker mer uten vann rundt – og det var jo ikke fritt for at det ble skumlet om både dette og hint som folk kunne tenke seg å gjøre, å ja, og det var ikke akkurat å spre kjærlighet der uti pytten, for å si det sånn, hvis nå ikke jeg har misforstått det med kjærlighet helt, noe som jo …