I januar leverte jeg en doktoravhandling på Universitetet i Bergen om språk og fortellinger i retten i Orderud-saken, og da jeg noen måneder senere skulle forsvare den, fikk jeg erfare i praksis noe av det jeg hadde drøftet teoretisk og vitenskapelig. Kort fortalt fokuserer avhandlingen på tiltaltes særlige eksistensielle talesituasjon i rettssalen, og den skriver seg inn i fagfeltet som vi på norsk kaller humanistiske rettsstudier, hvor humanfaglige perspektiver anlegges på juss og rettspraksis.