Dette er ei fortelling fra virkeligheta. Rett nok fra gamle dager, i tiåret med høyt hår og brede skulderputer – med andre ord 80-tallet – på norsk territorium. En gutt blir født i 1979. Ny barnelov kom året etter, formålet var å garantere barnets rettigheter, ved å sikre begge foreldrene like rettigheter i forbindelse med hvor barnet skulle bo etter ei skilsmisse. Etter et kort ekteskap følger bruddet med påfølgende uenigheter. Separasjon blei innvilga med aksessoriske krav, det vil si uenighet om tilfeldigheter og småting, som hvor barnet skulle bo. Etter noen runder i rettsapparatet, slås det fast at barnet har det best hos far, altså meg. Dette er før den digitale virkeligheta høsta oss inn i fangarmene sine. Skulle noe oppnås, måtte du ta med kroppen din og møte opp på et egna sted. Jeg dro til Trygdekontoret og fikk behagelige nyheter. Som eneforsørger ville jeg ikke bare motta barnetrygd for to, men også støtte som eneforsørger. Og servicen slutta ikke der. Jeg fikk et nærmest ferdig utfylt skjema i lanken. «Hvor skal jeg signere?» spurte jeg. En pekefinger antyda svaret. «Skal jeg signere der hvor moras navn skal stå? Jeg er tross alt faren.», «Beklager, dette er den eneste skjemaet vi har.» Noe motstrebende bøyde jeg nakken. Og slik blei mor nummer to til.Etter noen få år møtte jeg min nåværende kone. Siden et papirløst ekteskap krever en hel skog med papirer, var det enklest å gifte seg. Igjen dro jeg på Trygdekontoret, og frasa meg det som blei kalt morstrygd, siden jeg ikke lenger bodde aleine. Etter diverse øvelser blei konepone svanger. Ny tur på Trygdekontoret for å meddele gode nyheter – ikke det at jeg trudde de brydde seg. Jeg blei sittende og småltalke med en hyggelig kar fra etaten. Dette var den gang penger fantes i papirstørrelser og blei utlevert på Postkontoret i arbeidstida til kundene om tilbørlig legitimasjon blei overbrakt. For at kona og jeg skulle slippe hver vår utbetalingsblankett og hver vår kø, spurte jeg om det var mulig om alt kunne utbetales til meg. «Nei, det stemmer ikke» innvendte han, «du har ikke mottatt barnetrygd etter at du gifta deg.», «Jo, det har jeg.» «Nei det er umulig,» insisterte han, «fra det øyeblikket du gifta deg, overtok kona di morsrolla og er den som mottar trygdeytelsene, fordi hun er den juridiske mora i et ekteskap.» Og slik blei mor nummer tre født. Han ga seg for øvrig da jeg spurte om etterbetaling siden hun ikke hadde mottatt ytelser, hun hadde tydeligvis fått barn uten å føde. Jeg blei derimot far igjen! Det stemmer for øvrig lite at det kan bli for mye av det gode. Gutten, som nå er en voksen mann, har hatt godt av sine tre mødre. Og snipp og snapp.
