Lene Auestad har delt denne artikkelen med deg.

Linderborgs underlige verden

Det er overraskende å lese i avisen at de av oss som argumenterer for å no-platforme folkemordsagitatorer er «rene» og «perfekte». Åsa Linderborg beklager seg i Klassekampen 29. juni over at «den som mener eller gjør noe feil» ikke lenger skal få slippe til i det offentlige rommet.

Linderborg skriver: «De som driver med no-platforming, har aldri inntatt en ukomfortabel posisjon selv. De har aldri formulert avvikende meninger, enten fordi de ikke har noen eller fordi de ikke tør. De har aldri dummet seg ut eller satt noe på spill siden de alltid sørger for å følge flokken.» De av oss som har opplevd hvordan det er å starte en debatt om rasisme, vet at hennes karakteristikk er langt unna virkeligheten.

«Vi må jo invitere nazistene, rasistene og homofobene på fest, for vi er så inkluderende.»

Å forsøke å debattere rasisme i norsk offentlighet oppleves i overveiende grad som ufruktbart. Men man lærer en viktig, om enn dypt nedslående ting – hvilken posisjon folk inntar, avgjøres av partenes sosiale status og inngruppetilhørighet, ikke av fakta i saken. Majoritetsmedlemmene tar stilling for majoritetsmedlemmet gang på gang. De synes synd på den som blir anklaget for rasisme, identifiserer seg med denne, og anklagen rettes i stedet mot den som brakte temaet rasisme på banen. En reversering har funnet sted. Alle som har startet en debatt om rasisme, vet at det fører til at folk hater en, men trolig i mindre grad hvis man er hvit.

I Linderborgs tekst ser vi enda en slik reversering: De av oss som argumenterer for ikke å gi en talerstol til de som står for den verste dehumaniseringen, fremstilles som om vi «følger flokken». I norsk offentlighet er det derimot en vedtatt sannhet at det å følge flokken vil si å være inkluderende – i en viss forstand. I Camara Lundestad Joofs bok «Eg snakkar om det heile tida» skildres en episode der det hevdes at lokalmiljøets nazister må inviteres med på fest – vi kjenner dem jo. Resultatet er en alvorlig voldsepisode. Det at festen har blitt gjort utrygg for mange, overses glatt.

Jeg har tenkt at denne skildringen kan fungere som en metafor for dynamikken i norsk offentlighet. Vi må jo invitere nazistene, rasistene, islamofobene, antisemittene, sexistene og homofobene på fest i offentligheten, for vi er jo så inkluderende – og så er det spennende å høre hva de har å si. Det er jo de andre, de som klager over rasisme, som er aggressive, urettferdige og splittende. Dette er et samhold som dreper. Spørsmålet er hvor langt «vi» er villige til å la det gå.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production