«Det tar jo meir tid, men eg likar no å bruka musklane mine, eg,» sa vår alles matmor, Ingrid Espelid Hovig en gang for lenge siden på tv mens hun knadde en diger brøddeig. Disse ordene rinner oss i hu når vi leser at en ny og rådyr veistrekning fra A til Å vil kunne gi oss en besparelse på 30 minutter. Vanskelig å sette ord på akkurat hva vi skal bruke besparelsen til, men det å spare tid anses som et udiskutabelt gode. Tempus fugit, tiden går, sier vi, og glemmer at vi like gjerne kan si at den kommer, for det gjør den jo hele tiden.