Jeg har aldri helt skjønt greia med folk som blir såkalt «starstruck», ville fans som møter kjendiser på gata og maser om selfies og autografer på til tider upassende steder. Selv er jeg av typen som helst besøker kjente mennesker der de ikke kan forstyrres nevneverdig; på gravlunden. Det har hendt litt for mange ganger at jeg har tatt turen opp til Vår Frelsers gravlund i håp om at nærværet (eventuelt fraværet?) av Edvard Munch eller Christian Krohg skal kunne by på litt kunstnerisk inspirasjon, kanskje har jeg lagt ned ei lita kvast på grava til Prøysen som en takk for gode historier gjennom barndommen, andre ganger har jeg tatt veiene forbi Marcus Thranes gravsted for å takke for fagbevegelsen.