For det store flertallet av dere vil denne spalta, i dag som en del andre dager, være på grensa til meningsløs. Hva skal jeg egentlig få ut av dette surret? Hvordan angår dette MEG? Men for noen helt få heldige utvalgte kan de neste sekundene bli en helt rett-under-midt-på-treet-opplevelse av gjenkjennelse og sånn helt forsiktig dragning på smilebånd. Og er du helt vilt heldig, ja, så trenger du ikke gjøre mer enn å løfte blikket for å med egne øyne bekrefte universet jeg forsøker å mane fram for våre indre. Men det forutsetter at du sitter på Nesodden-båten. Og det veit at jeg at mange av dere kjære Klassekampen-lesere gjør, hver eneste jobbmorgen og ettermiddag dupper dere over fjorden med kanskje Kongen. De som ikke kjenner halvøya, tror båten er full av fargesprakende hippier og krystallfolk. Men du vet at folka rundt deg akkurat nå ganske ofte er ganske grå, øvre middelklassefolk i vaffeljakker (ja, voldsomt så kald denne før-sommeren er, da?) som kanskje hopper på en liten elsparkesykkel og freser bort – via ei lita cortado på Espresso house – til veldig givende jobber de besøker mellom flyturene til «en resort med et helt spesielt flott innebygd fossefall» på – var det Seychellene? Uansett, hverdag i dag, og du har kanskje vært i kiosken hos a’ Turid og fått deg en kaffe? Ja, du har vel kaffekort? Bedre å betale 17 enn 25 kroner, vettu. Skar’u kanskje ha ei svele? Ikke det, nei, da får a’ Turid kose litt mer med den hunden, fast båtpassasjer, som slippes inn i kiosken og fôres med litt hvetebakst. Er så koselig, atte, men ikke forstyrr meg, jeg er introvert og hører faktisk på en passe interessant podkast og skal sitte på denne båten resten av livet. I helga tryna jeg på elsparkesykkel, og hvor mye er det egentlig for en god vaffeljakke om dagen? Kantona