«Makk og søkkji» – mark og søkke. Vi skal på «fisjing i Valders» i Anders Brennos andre diktsamling – skrevet på en nynorsk som lener seg tungt mot dialekten fra forfatterens hjemtrakter (Bagn) – skjønt det er ikke direkte fiske det dreier seg om. Marken og søkket står for henholdsvis appetitten på livet og driften mot døden, mørket, det indre. Og det er mest av sistnevnte. Brennos landskap er et norsk bygdemiljø, og en hverdag hvor naturen og folks alminnelige gjøremål blir kulisser for kvaler og baling med tunge motiver som kjærlighet, Gud og livslede. Ulike individer taler, fra ulike skjebner og sinnelag, i både første og tredje person. Noen dikt er korte og vare, andre tar seg tid, det går en jevn dur av elegisk misnøye gjennom boka.